Saturday, December 14, 2013

This is the joy I was waiting for...



It pains me to leave my youngest girl every day as I leave for work. Her blond, partly untidy hair and the sparkling blue eyes that look at me as she pouts her underlip and wonders why I can´t stay home with her. I explain, as I do every time she asks, that I have to work, and that I cannot bring her with me to work. Then a warm hug follows in the hallway of the kindergarden before we do the same routine that we do every single day; she runs inside to her department, and I run out the door, the exitement beaming from my 5-year old; who will get there first? We run to a window, her on the inside, me on the outside. Of course, she always wins. She opens the window and I put my head through to get closer. We hug and kiss and say all the warm words that warm our hearts, before closeness turns to blowing kisses in the wind, turns to words of love carried by the air between the gates out and the still open window. Part of my heart stays behind that gate. It doesn´t come with me to work. It is left behind. In the chubby hands of a five-year-old. 
It is a challenge to walk around a whole day missing a part of your heart. It hurts to spend more time apart from where the heart belongs. But at this particular time of my life, it is a necessity, so I have to make it work somehow. It is hard, but I am grateful to at least have a job where my heart definitely is needed. 
I came home the other night, tired from a long day of work. After dinner and helping the eldest kids with homework, it was time to put the youngest to bed. My five year old wanted to cuddle first, but I was so exhausted so I asked her to get ready for bed and give me some time and I would soon follow. Half an hour later, I jumped up. It was pretty likely she had already fallen asleep. I ran up the stairs and saw her cute little face, barely awake, lying on top of her duvet. Her eyes were striving to stay up, but she smiled as she saw me and seemed to regain energy. I swept her up in my arms and carried her into my bed and lay beside her. She crawled up tight beside me and buried her face in my cheeks. As she did this she sighted delightfully and exclaimed: "Finally... This is the joy I was waiting for..."
Then she pushed her face, if really possible, even tighter to mine, rested her warm arm around my neck and repeated: "This is the joy I was waiting for..."
Two minutes passed and her breath was calm and steadfast as she had fallen asleep in her own safe haven. 
I am so incredibly greatful that I made it. I managed to spend those two golden minutes with her. Two tiny minutes of great value. 

Every minute of our lives is valuable. Let us remember to give each other time. 



Love is spelled 
t-i-m-e. 

D. Uchtdorf

Wednesday, November 20, 2013

Dette er gleden jeg har ventet på


Det gjør vondt i hjertet å dra fra minstejenta vår når jeg drar på jobb. Det lyse, bustete håret og de tindrende blå øynene som så ofte ser på meg med litt utskutt underleppe og lurer på hvorfor jeg ikke kan bli hjemme med henne. Jeg forklarer, som hver eneste gang før, at jeg må jobbe og at jeg ikke kan ta henne med på jobben. Så er det en god kos i gangen i barnehagen før det er samme rutine som alltid; hun løper inn på avdelingen, jeg løper ut døren, så ser vi hvem av oss som rekker bort til vinduet først, hun fra innsiden, jeg på utsiden. Der blir det klemt og nusset og sagt mange gode ord, før nærhet blir til slengkyss, blir til kjærlighetsrop ut grinda fra barnehagen. Litt av hjertet mitt blir ikke med meg ut av den grinda. Det blir igjen der inne i barnehagen. I de lubne hendene til en femåring.
Det er hardt å gå rundt en hel dag uten hele hjertet sitt. Det er tøft å tilbringe mer tid et annet sted enn der hjertet hører hjemme. Men sånn er det og man må gjøre det beste ut av det. Takk og pris for at jeg har en jobb der jeg kan bruke hjertet mitt!
Jeg kom hjem sliten en kveld for noen dager siden. Etter middag og leksehjelp, gikk det fort mot legging og minstejenta ville at vi skulle kose litt før hun la seg. Jeg var sliten og trengte litt tid for meg selv så jeg ba henne gå opp og legge seg så skulle jeg komme etter. En liten halvtime etterpå skvatt jeg opp. Det var stor sannsynlighet for at hun ville ha sovnet nå. Jeg småløp opp trappa og så det lille ansiktet, såvidt bevisst, ligge oppå dyna. Hun glippet med øynene, men ansiktet våknet i et smil da hun fikk øye på meg. Jeg løftet henne opp og bar henne oppi sengen min og la meg sammen med henne. Hun krøp inntil meg og begravde ansiktet sitt i kinnet mitt idet hun sukket henført og sa:
 "Endelig... Dette er gleden jeg har ventet på".
Så trykket hun ansiktet sitt om mulig enda mer tettere intil mitt, la den lubne armen om halsen min og gjentok. "Dette er gleden jeg har ventet på..". Det gikk to minutter og så sov hun rolig ved siden av meg.

Jeg er utrolig glad for at jeg rakk det. Jeg rakk å gi to små minutter til henne. To små minutter av stor glede. Hvert minutt av våre liv er verdifulle. La oss huske å gi hverandre tid. Jeg gjentar Uchtdorf:

Kjærlighet staves T-I-D




Tuesday, November 12, 2013

The art of saying no


I very often say yes. You see, I like doing a little more for everyone else. I actually find it very hard to say no. So I say yes. To alot. Although I must say, I feel I have become better at it. A tad anyway. Even though I was asked to be leader of the parent representatives at the school where my kids attend. And I said yes. The part I am proud of, is that my yes was not unconditional. I said yes if I could be a leader in a team of two, and not alone. The principal accepted my request, so at least I am not alone in this. 

I don´t say yes because I feel forced to it. Or because there are no other options. I just honestly want to help others. The problem is, we only have 24 hours a day. And I am in no way a superhero with any powers that could help me achieve more. (I wish I was!) So I know that yes is not always the best word to choose. That means I have to use that other word more. That word that I don´t like. 

Have you ever though about why you think it is hard to say no? I attended a wee course in stress mastering yesterday, and twice they said the following:

"Always remember that you say no to the request, not the person asking!"

I think I often transfer the no to the person asking. I really don´t want to be negative towards other people. Yes-people probably also exaggerate how hard it is for others to accept our no. We feel bad when we let that venomous word escape our lips. 


The advice at the course was to say no loud and clear (in addition to a short explanation on why if we really must), and to move out from the situation, either in words or physically. Standing in the situation could confuse the person asking. And such pressing them to ask again. Quelle horreur!

We need to ask ourselves a few questions when asked to do something. Do I really have time for this? Do I really have the capacity required? And do I really want to do this? 

Remember too that it probably is easier for others to ask us if they know we have the guts to say no when needed. 

I definitely have potential to say no a little more. And I know I can become better at saying no more clearly. It is just so unpleasant to say no to someone who needs a helping hand. But I need to be present with my family in my more than hectic everyday life. I need to prioritize.  I just have to remember that I answer no to the request and not the person asking. 

So the next time you ask me for help and I answer no, remember I still love you! 

Katinka

Kunsten å si nei




JA!


Jeg er veldig JA-menneske. Jeg vil nemlig gjerne stå på litt for folk rundt meg og gjøre det jeg kan for så mange som mulig. Jeg synes faktisk det er fryktelig vanskelig å si nei. Derfor sier jeg ja til mye. For mye. Men jeg har faktisk blitt bedre. Selv om jeg forsåvidt hadde litt vanskelig for å si nei for en uke siden; Jeg satt i møte for klassekontaktene ved skolen til barna mine og det endte opp med at jeg sa ja til å bli FAU-leder... Riktignok sa jeg ja på betingelse av å ikke stå alene, så vi endte opp som to FAU-ledere. Jeg tenker det skal gå bra når vi nå er to som jobber sammen om det.


Jeg sier ikke ja fordi jeg føler meg tvunget til det. At det ikke er noen annen utvei. Jeg har oppriktig lyst til å hjelpe og stå på. Det er bare det at døgnet kun har 24 timer. Og jeg er i tillegg bare et menneske. Ingen superkrefter. Så da sier det seg selv at det er mindre lurt å si ja til alt. Så jeg prøver å si mer av det andre ordet. Det ordet jeg ikke liker. 

Det er faktisk en kunst å si nei. Har du noen gang tenkt over hvorfor du synes det er vanskelig å si nei? Jeg var på et stressmestringsforedrag igår, og to ganger gjentok foreleseren noe som skulle hjelpe oss til å si nei, nemlig: 

"Husk alltid at du sier nei til forespørselen, ikke til personen som spør!" 

Og der må jeg innrømme at jeg nok ofte overfører nei´et til personen. Jeg vil jo ikke si nei til noen. Vi ja-mennesker overdriver nok i tillegg ofte hvor vanskelig det er for andre å akseptere vårt nei. Vi synes jo vi er fæle mennesker som spytter ut nei til andre. 

Rådet fra foreleseren var følgende:
- vær ærlig og si klart og tydelig nei (evt. en kort forklaring hvis du absolutt må)
- Ikke bli stående i situasjonen, fordi det da kan forvirre den som spør. 

Det handler om å kunne se situasjonen litt utenfra. Har jeg tid til dette? Har jeg kapasitet til dette? Har jeg virkelig lyst eller mulighet til dette? Det er nok også lettere for andre å spørre oss ja-mennesker hvis de vet at vi kan si nei når vi mener det. 

Jeg har definitivt potensiale for å utvikle mere nei. Og jeg vet jeg kan bli mye flinkere til å si nei rett ut istedet for å pakke det inn eller gå rundt grøten. Det er bare så fryktelig ubehagelig å si nei til noen som trenger hjelp i en eller annen sammenheng. Men sett i lys av en veldig hektisk hverdag så må jeg bare bli bedre. Jeg må bare huske at jeg sier nei til forespørselen og ikke personen. 

Så neste gang du spør meg om noe og jeg svarer nei, så husk at jeg er glad i deg allikevel!

Katinka

Tuesday, October 22, 2013

En liten dommedag

Det er ikke mye morsomt å gå igjennom dagen mens man venter på en telefon. Vente på en stemme i andre enden som skal si at "Ja, du fikk jobben" eller "Dessverre, det ble ikke deg denne gangen". Så lite morsomt at det egentlig er litt slemt. Skjønner uttrykket "å bli holdt på pinebenken", liksom.

Jeg har holdt meg opptatt mesteparten av dagen, ryddet og organisert, veldig spennende, jeg vet. Men det holder tankene mine borte. Men nå er mesteparten av dagen gått og jeg har enda ikke hørt noe. Kan du ikke værsåsnill og ringe, kjære telefonen min?! Så jeg kan vite og gå videre med livet, uansett retning?

Før intervjuet var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig ville. Men nå vet jeg. Jeg har faktisk veldig lyst på jobben. I går natt drømte jeg at jeg var på jobb på en skole og det føltes så bra. Kommunikasjon og samhørighet med elever og foreldre. Jeg ble minnet på hvor fantastisk det er å jobbe som lærer. Ja, det er slitsomt, men det er samtidig så veldig... hva er det norske ordet for... rewarding. Jeg våknet med en god følelse inni meg og da gikk det opp for meg at jo, jeg vil gjerne ha denne jobben. Selv om det er litt kjørevei. Selv om det kanskje betyr at vi må selge favorittbilen, en gammel Caravelle med god plass til hele familien, for den er et bensinsluk. Noe så veldig også. Så du skjønner, kjære telefon, vær snill og ring så jeg vet hva som skjer!

Og der var mandagen over og vi er over i tirsdag. Det var forrige mandag jeg var på intervju og jeg fikk beskjed om at jeg skulle høre tilbake før helgen. Så fikk jeg telefon om at jeg skulle få høre det påfølgende mandag. Som altså kom og gikk uten at telefonen ringte. Idag er det blitt tirsdag. Midt i foreldresamtalen med eldstedatteren, ringer telefonen. Ukjent mobilnummer. Jeg beklager overfor læreren og sier at jeg må ta den fordi jeg venter en viktig telefon. Trykker på tasten og hører at jo, nå kommer det. Dette er telefonen jeg har ventet på. Det tar ikke så mange sekundene å få vite det. Avgjørelsen som former livet videre på en eller annen måte... akkurat nå bestemmer den at jeg har et sted jeg skal til. Det er på tide å ta på lærerhanskene igjen og hoppe i det. Jeg har fått jobb! Og jeg er faktisk glad for det. Heldigvis. 








Wednesday, September 18, 2013

Trying to find work


To be honest, I find it somewhat exhausting to apply for work. And if I could choose, I would choose to be a stay-at-home mum. The kids still need my assistance. And they need a mum with energy enough to follow up. But I am afraid my wallet won´t let me. At all. So I don´t have a choice. I have to leave the warm and safe haven which is home and get out there. Into the unknown... 

My very first job was actually selling souvenirs at a Lapcamp in the Dovre Mountains. That summer I lived in a tiny trailer and once a week I was driven to a campingsite to borrow the shower. Sound harsh? You know what, I LOVED it! I went swimming in the cold mountain river almost every day. Sometimes I washed my clothes in it. I remember this one particular evening when the owner´s daughter and I went for a swim. We walked up the road alongside the river for quite a while before jumping into the cold water and letting us drift back towards the camp. We passed by an Italian family by the riverside. They sat huddled together round an open fire in thick jackets and wollen hats. To say that they stared is not an exaggeration. They though we were mad... 

Another time, we met a German family that had left East-Germay for the very first time after many years. I remember thinking "why on earth travel to little Norway when you have the world before you?" I had to ask them and they answered that what they wanted most upon their first time outside the country, was to see beautiful mother nature and breathe clean, fresh air. We talked with them for quite a while and I still remember that day vividly. Crossing peoples path that way is not something you easily forget. 

I have to admid that I have never used my first job experience when applying for work. Living in the mountain selling souvenirs just hasn´t been relevant to the jobs I have been applying for. Still, it is one of the best jobs I have ever had. 

Oh, well. I am greatful for the electronic applicationforms that exist today. It makes applying so much easier. I have already applied for four jobs today. Bittersweet feeling, though. I would prefer to stay home, but I have a family I need to help support. So I guess I just have to trot on. And enjoy every day no matter what comes. I have today, and I am going to enjoy it fully. Hope you have a great one too!


Ut og jobbe

For å være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt å drive med jobbsøking. Drømmen min er å være hjemmemamma med barna så lenge de trenger meg såpass som de gjør nå. Men dessverre så protesterer lommeboka. Og det noe så inmari. Så da har jeg ikke noe valg. Klippe håret og få meg jobb. Eller... jeg tenker jeg beholder håret og satser på at det skal gå bra allikevel... 

Min aller første jobb var faktisk å selge suvenirer på en sameleir på Dovrefjell. Jeg bodde i en gammel campingvogn og en gang i uka ble jeg kjørt til en campingplass der det gikk an å låne dusj. Hørtes det litt småstakkarslig ut? Vet du hva, jeg ELSKET det! Omtrent hver eneste dag badet jeg i den iskalde elven som rant rett bak. I samme elv stod jeg noen ganger til midja med vann og vasket klær og annet. Jeg husker en kveld da jeg og datteren til familien som eide leiren, tok oss en svømmetur. Vi gikk langs veien et godt stykke før vi hoppet i elven og lot oss drive med strømmen nedover mot leiren. På veien svømte vi forbi en familie med italienere som hadde campet ved bredden. De satt med varme jakker og luer rundt et bål og gjorde store øyne da vi kom drivende forbi. Det lo vi lenge av. En annen gang var det en tysk familie som hadde slått leir der. Vi kom i snakk med dem og de var ute av Øst-Tyskland for aller første gang. Jeg husker jeg synes det var så rart at når de for første gang skal ut av landets grenser, så velger de Norge. "Hvorfor akkurat Norge?", spurte jeg dem. De hadde en drøm om å se frisk natur og ren luft og kunne ikke tenke seg noe annet sted å dra for aller første gang. Vi pratet lenge med dem og den stemningen fra den kvelden, husker jeg fremdeles. Å møte mennesker på den måten, er spesielt. 

Jeg må innrømme at jeg fremdeles til dags dato ikke har skrevet om min første jobb på en CV. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er vel fordi å bo på fjellet og selge suvenirer ikke har vært så relevant for de fleste jobbene jeg har hatt. Det er allikevel fremdeles en av de beste jobbene jeg har hatt. 

Ja, ja. Takk og pris for elektroniske søknadsskjema hos de fleste kommuner! Det gjør jobbsøkingen så utrolig mye enklere. Bare idag har jeg fått sendt inn fire søknader. Bittersøt følelse. Vil helst være hjemme, men jeg har en familie jeg må bidra til å forsørge. Så da er det bare å stå på. Og nyte hverdagene uansett hva de bringer. Jeg har dagen idag, og den har jeg tenkt å utnytte til fulle! Ha en flott dag!

Thursday, September 12, 2013

Når er det på tide å gi seg?

Jeg har litt under 4 måneder å leve... i 30-årene. For når året nærmer seg slutten, nærmer jeg meg min egen 40-årsdag. Og det er ikke bare, bare. Akkurat nå går både jeg og min bedre halvdel og halter etter treningsøkt denne helgen. På vei opp trappa isted gikk det rimelig sakte med meg og han måtte vente litt for å komme opp. "Er det sånn det kommer til å bli i fremtiden?", lo han idet jeg sneglet meg oppover med han, kanskje ikke like sneglende, men dog ikke for kjapt, bak meg. Som et gammelt ektepar med ben som ikke fungerer på topp. Heldigvis har vi litt igjen til vi er der. Permanent ihvertfall.

Middelaldrende. For et ord! Liker ikke helt smaken, altså. Men det er jo sant. 40 år er vel omtrent halvparten av tiden jeg kan forvente meg å leve. Og jeg har jo ikke lyst å bli gammel for fort, så trening er på gang her. (Kanskje det er litt 40-års krise?) Det er en måned siden jeg endelig kom igang med regelmessig løping tre ganger i uka. Og du verden så fort det gikk fremover! Motivasjon nok i bøtter og spann! Men så spilte jeg altså basketball med ungene, deres venner og noen av foreldrene deres nå på lørdag. Det er sånn vi gjør innimellom fordi det rett og slett er gøy. Og det var da jeg gjorde det; landet feil og vred ankelen. Svimmel og svinevondt til å begynne med, men jeg gir meg ikke så lett.  Jeg klarte å stå litt på den, gå litt og småhinke rundt, så selvfølgelig skulle jeg være med å spille videre! Hadde en flott basketøkt og haltet hjem. Etter noen timer hovnet ankelleddet opp, foten stivnet skjevt og jeg klarte ikke bruke ankelleddet eller tærne. Etter konsultasjon med legevakten, fikk jeg streng beskjed om å komme så snart som mulig for å få det sjekket. Lange, kjedelige(UTROLIG kjedelige) timer på legevakten og senere røngten. Takk og pris så var det verken brist eller brudd. Men jeg fikk beskjed om å gå med skinner 2-3 uker. Så den flotte løpeformen jeg nettopp var kommet i, kommer til å bli borte og det er bare å starte på scratch igjen. *sukk* Så da er spørsmålet: er jeg så gammel at jeg burde unngå "risikosport" som fotball og basketball? For ikke snakke om rollerblades som ga meg en utmerket anledning til å smake på asfalt og et sårt gjensyn med skrubbsår tidligere i sommer... Er det på tide å gi seg med sånt?


"Synd at det er så kort avstand mellom å være altfor ung og altfor gammel". 
Charles-Louis Montesquieu



Jeg må innrømme at jeg fremdeles føler at jeg er sånn midt imellom, ikke ung, ikke gammel. Og det føles godt! På tross av en vond ankel i full fart på bedringens vei. Snart blir jeg å se langs veien igjen med musikk på ørene og lite pust i lungene. Hvor gammel jeg kommer til å bli før jeg slutter med rollerblades, fotball og basket og sånt, det vet jeg ikke, men det er ihvertfall ikke enda!






Wednesday, August 28, 2013

What on EARTH are my dreams telling me?!



We all dream at night, but what we dream differs widely. Sometimes a sound in the night, or something we feel, can trigger a dream. Like that time when my Dad dreamt that he was attacked by a bear. Reason: My hamster, who might as well have been named Houdini, had escaped his cage yet again and was now crawling across Dads chest. Dad woke up and felt something hairy in his face and shouted loud enough to wake the entire neighbourhood. It is a childhood memory which still makes me giggle. (Sorry about that, Dad ,-))

But most dreams are in a whole other category. The why-on-earth-did-I-dream-that- category. Some people say that they can tell you what your dreams symbolize and what they are trying to teach you, and that would be very interesting to know. 

I recently read that " A dream will mainly always tell you something about yourself. If you dream about Grandma, an old teacher or a good friend, they most probably are there to tell you something about yourself. They represent something about your personality". (klikk.no)

Well, if that is the case, I really wonder what on earth my dreams are telling me. I don´t exactly dream about going to the store to get some milk. Oh, no. I am fighting global alien wars while bombs are exploding all around me, I am being chased by gigantic trolls and escaping on giant plates down the mountainside, I am a spy...no, not just a spy, I am a counterspy(very complicated life to lead, I tell you) and I work against the police, I kidnap police dogs from corrupt police, I help people across the border, I save children from war and kidnapping, I work undercover on huge Russian ships...and the list goes on. In other word, the theme that keeps repeating itself is...well, I guess I go around saving the world. Oh, well. All done in one nights work. The question is why. 

I also have nightmares. And not the "Oh, no! I am at work wearing nothing!"-kind. To put it this way; the worlds manuscript writers of horror movies, would have a bonanza working with my nightmares as inspiration. My nightmares would exite the horror/splatter/gore audience around the world. Me not being one of them...
Can someone tell me why terrible pictures that I have never seen, nor in movies or reality, unfold beneath my closed eyelids and cause rude awakenings in the black of night, my heart pounding below my ribs, trying to break through... And even after I am awake and know that it was all a dream, the body needs time to readjust to reality, throwing off the aweful fiction. Or... was it really just a dream? 

The best dream I have ever had, was when I dreamt I could fly. I just started running and in a few steps, my body lifted from the ground, light as a feather, away from the school grounds. Oh, what a wonderful feeling of freedom and relief! And maybe the only dream I have ever really understood; I was having a hard time at school, and the thought of being able to fly away, was pure therapy. I woke happy and pleased, forcing my eyes to stay shut just a little longer, wanting to savour the feeling. I can understand such a dream. But all the other?

So what lived inside your head at night? Are you the kind that go to work in pink bunny slippers or are you too out there saving the world?

I hope tonight bring you sweet dreams so that you can say as William Shakespeare:
"...when I waked, I cried to dream again". 


Tuesday, August 27, 2013

Hva betyr drømmer?


Alle drømmer, men det vi drømmer om er vidt forskjellig. Av og til er det lyder i natten eller noe vi føler, som trigger en drøm. Som da min kjære far drømte at han ble angrepet av bjørn. Grunn: hamsteret mitt hadde tatt en Houdini og rømt fra buret sitt(igjen) og klatret nå på pappas bare brystkasse. Han våknet av bjørneangrepdrømmen og kjente noe hårete i ansiktet og brølte så jeg er sikker hele nabolaget hørte det. Det er et barneminne som fremdeles får meg til å le litt. (unnskyld, pappa ;-))

Men de fleste drømmer tror jeg er i en annen kategori. Nemlig; hvorfor-i-huleste-drømte-jeg-det-kategorien. Noen drømmetydere mener de vet hva underbevisstheten prøver å fortelle deg, og det kunne jo vært litt interessant å vite.

På klikk.no leste jeg nylig at:

 "En drøm vil som hovedregel alltid fortelle noe om deg selv.
Drømmer du om bestemor, en gammel lærer eller en god venninne, 
er disse personene antageligvis med i drømmen for å si deg noe om deg selv.
De representerer sider ved din personlighet". 

Da må jeg innrømme at jeg virkelig lurer på hva i all verden drømmene mine betyr. Jeg drømmer jo ikke at jeg drar på butikken og kjøper melk, liksom. Neida, her bekjempes det Alien-verdenskriger så det eksploderer rundt meg, jeg jages av gigantiske troll og flykter på kjempestore tefat nedover fjell, jeg er spion...nei, jeg er ikke bare spion, jeg er dobbelspion (veldig komplisert rolle, forressten) der jeg må jobbe mot politiet, kidnappe politihunder og hjelpe folk over grensen, jeg redder barn fra krig og kidnapping, jobber undercover på store russiske skip...and the list goes on. Med andre ord, temaet som går igjen er at jeg redder verden...pytt sann. All done in one nights work. Så kjære drømmetydere; hva er problemet mitt?

Mareritt har jeg også innimellom. Og det er heller ikke type: "Å, nei! Jeg gikk naken på jobb!" For å si det sånn, verdens grøsser-manusforfattere hadde veltet seg i glede over marerittene mine. De hadde gledet grøsser/splatter/gore-publikummet rundt i hele verden. Jeg er dog ikke en av dem...
Man kan jo lure på hvorfor grusomme bilder som man aldri har sett på film eller virkelighet, bretter seg ut i underbevisstheten så altfor klart og tydelig og forårsaker oppvåkninger i beksvart natt, hjertet prøver å bryte seg ut mellom ribbena og svetten renner. Selv etter at man skjønner at det ikke var virkelig, trenger kroppen tid på å overbevise deg om at det ikke var virkelig. Eller...var det? *liker ikke* Så hvorfor blir det sånn?

Den beste drømmen jeg noen gang har hatt, var da jeg drømte at jeg kunne fly. Bare ta løpefart og sakte, men sikkert sveve over skolegården og bort. Vanvittig deilig følelse. Og kanskje den eneste drømmen jeg har forstått; jeg mistrivdes på skolen og tanken på å bare kunne fly bort, var terapi. Da våknet jeg lykkelig og tviholdt igjen øynene fordi det var en følelse jeg ikke ville gi slipp på. sånn kan man forstå. Men alt det andre?

Så hva drømmer du om? Er du en sånn som som går på jobb med rosa kanintøfler eller er du også i ferd med å redde verden når øyelokkene blir tunge?

Får håpe både du og jeg drømmer søtt i natt og kan tenke som William Shakespeare:
 "Jeg våkner og roper etter mer drøm"


Wednesday, March 27, 2013

When my thoughts shout, I close my mouth...

Time and peace to think is rare in the life of a busy mum. It is both beautiful and wonderful to feel ones own thoughts. But it can be too much sometimes. 

To me, life is sitting on a train, reading the book of life. The sound of the wheels against the rails thunder under us. Regularly as if blending in with the beat of our heart. It comes from the outside, but becomes as if within us. We sit there, buried in the book and surrounded by the sounds of the people around us. Everything is like it always is, and we move forward, almost unnoticeable.The days of our lives pass us like they almost don't exist. But sometimes, we are awakened from the dullness of life's travel. It jolts us and makes us look up from our books, we look at the people around us as we have never seen them before, we look out the window and notice the variations in what we so quickly pass by. The places we pass, the colour and light which surround us, the smells, the sounds. And suddenly we are there. Present in our own life.

Last night, I drove home under clear, black skies. The moon was shining playfully through the old oak trees and the stars sparkled way beyond. The music in the car blended in with the surroundings and suddenly it startled me in a profound way. It shook me into a strong feeling of presence in my own life. It caused me to cry because of the sudden presence I felt. And the greatness and complexity in the relationship between man and universe. And my place in all this. It was as if my shell became thinner and opened for thoughts never before thought. The problem is, some thoughts demand too much attention. It is as if my thoughts shout at me and demand answers. But I don't have answers, so the thoughts keep reappearing. They don't fall back. And when my thoughts shout, I close my mouth. I become quiet. Because they steal my attention and suddenly I am in a state of limbo in my own life.

"Thoughts are history's sourdough. When thoughts really grip the human mind, they cannot be stopped before they have penetrated everything"
Sigurd Opdahl

I am a sensitive being and I walk quietly through the doors of life. But when I feel, my feelings are strong. For good and bad. Luckily I love music and books. It is free and liberating therapy. Some music gives me energy to tackle the world, some soothe my soul, and some make me relax. When I sing and play music on my own, it lifts thoughts and feelings out of me and liberates me. Reading takes me out of my life and into others. Experiences that make me look at my own life differently.

"We read to shed light on our own lives, to see our thoughts and imaginations from new angles and perhaps have them corrected"
Aksel Sandemose

But sometimes it is difficult to be corrected in what you think you are, or were, or in where you are and where you are going. I remember how hard it was and how vulnerable I felt at the end of junior high, not knowing what would come next. I feel a little bit of the same now, but it is not easy to be awakened in life itself when all you want to do is sleep on. though I do believe we as human beings need to be woken up in our lives more often and to a greater effect. So as to not let life slip away. 

"I woke up in the middle of the night. Paralyzed by the thought and realization that the only one in the world to live my life, was me".
Erlend Loe



Når tankene roper, lukker jeg munnen...


Noe av det en travel mamma har liten tid til, er rett å slett å føle på egne tanker i ro og fred. Det er vakkert og deilig å få lov til å kjenne på tankene. Så lenge det ikke blir for mye. 

For meg så er livet et tog vi sitter i og leser livets bok. Taktfaste dunk fra toghjulene under oss. Det går i ett med hjerteslagene tilslutt. Det kommer utenfra, men blir en del av oss. Vi sitter begravet i boken og lyden av menneskene rundt er som en trygg ramme i bakgrunnen. Alt er som det alltid er, vi går fremover av oss selv. Livets dager passerer jevnt og nesten umerkelig. Men av og til er det noe som vekker oss fra dvalen i livets reise. Det får oss til å løfte hodet fra livets bok, vi ser på menneskene rundt oss på en annen måte, vi ser ut av vinduet og legger merke til det vi farer forbi. Steder vi er, omgivelsenes farger og lys, lukter og lyder. Så blir vi mer tilstede i eget liv. 

Forleden kveld, kjørte jeg bil hjem under stjerneklar himmel. Månen lyste igjennom trærne og stjernene skinte langt i det fjerne. Omgivelsene, i duett med musikken som fylte meg, gjorde med ett noe med meg. Det grep meg så hardt at jeg begynte å gråte over nærheten jeg med ett følte i eget liv. Over storheten og kompleksiteten i forholdet mennesker og universet. Og min egen plass i alt det der. Det var som om skallet mitt ble tynnere og åpnet for tanker som aldri før hadde vært tenkt. Problemet er at noen tanker krever oppmerksomhet. Det er som om tankene roper til meg og krever svar. Men jeg har ikke svar og dermed kommer tankene på nytt og på nytt. De gir seg ikke. Og når tankene roper, lukker jeg munnen. Jeg blir stillere. For de krever så mye oppmerksomhet.

"Tanker er historiens surdeig. Når tanken virkelig griper menneskene, kan de ikke stansesfør de har trengt seg igjennom alt"
Sigurd Opdahl

Jeg er et følelsesmenneske. Men jeg går stille i dørene. Men når jeg føler, så føler jeg sterkt. På godt og ondt. Heldigvis elsker jeg musikk og bøker. Det er gratis og frigjørende terapi. Noe musikk jeg lytter på, gir meg energi og gjør meg i superhumør, noe musikk roer sjelen min, noe musikk gjør meg avslappet og glad på en rolig måte. Å synge eller spille selv, er med på å løfte tanker og følelser ut av meg og frigjør meg. Å lese tar meg ut av eget liv og inn i andres.

"Vi leser for å kaste et skrålys inn over vårt eget liv, se våre tanker og forestillinger fra nye vinkler og kanskje få dem korrigert"
Aksel Sandemose

Men av og til er det vanskelig å bli korrigert i det man tror man er og var, hvor man er og hvor man skal. Jeg husker hvor sårbart det føltes å nærme seg slutten av ungdomsskolen og vite at det som kom var ukjent. Jeg føler litt av det samme nå og det er ikke like lett å bli vekket i livets dvale når man egentlig ikke har styrke til å stå opp. Samtidig tror jeg vi mennesker har stor nytte av å bli vekket oftere og i større grad. Så ikke livet slipper unna. 

"Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg"
Erlend Loe



Monday, February 18, 2013

We NEVER fight or argue!





Do you believe that? No, I must admit we are pretty normal in that department too. We are, after all, two very different individuals trying to live life together, so arguments do in fact occur. 
The important thing is that we do not let small incidents or straws, break the back of our marriage. "Being in a relationship is not for sissies" is something we learnt this weekend, attending a PREP-class payed by the army due to Kjetil's Afghanistan deployments. While participating in this class, I remembered an incident in our lives, that changed a wrong turn we were taking. I will share it with you because it might also remind you of the important things in life. 

About six months after we had our third child, we bought a huge, old house deeply in need of renovation. At the same time, Kjetil attended a class the army sent him to, 4 hours away. He therefore only came home in the weekends. I was thus alone with three children under the age of five in addition to a one-year-old I had in daycare who arrived at 07 every morning. I got up at six at the latest to paint, tear or lay some floorboards before the kids woke up and the daycare-child arrived. It was a challenging everyday life and I really looked forward to the weekends when Kjetil came home. But my expectations to the weekends, were too high. He was tired after hours of driving and because the bank demanded we renovated the rental-flat in the basement to let it out as soon as possible, he spent most of the weekends down there. So I ended up alone with the kids again, and we had little time to be a couple in the midst of all this. 

As the months went by, small trivia became large momentum of irritation. Things started looking dim for us. "Luckily" something happened that reminded us of what really mattered. It was early in the day and I just returned home after a trip outside. There was an unknown telephone-number on the phone. I decided a little to and fro, but ended up dialing the number. 
- Kristiansand's surgical intensive unit...
The woman in the other end did not know why I had been called by them and we hung up. I thought about it for a few seconds before calling the main desk at the hospital. Just to be sure. 
- Hi! Is there a Kjetil Bakkland admitted at the hospital?
A few seconds lingered before the answer came.
- Yes, there is.
My heart rate quickened and it felt as if my heart was trying to pound its way out. In the back of my head the words surgical intensive unit echoed. What had happened?! The woman put me over to another department where I got the following message:
- I will put you through to those who worked on him. 
Worked on him!? What in the world did that mean?! Many different images crossed my mind at the speed of light. Had they operated on him so that he now lay in a hospital bed full of wires and needles? Worked on him, in past tense because they no longer worked on him because he was dead? I was just about freaking out already and when they tried to put me through, the connection was lost. I knew nothing. At that moment I broke down in tears. I was terrified and worried sick about what could have happened. It took me a few minutes before I was able to cool down and start the telephone-marathon over again. I was finally put through to the right department and it was as if my heart stopped for a second, not wanting to make a sound to spoil the silence ready to receive the message waiting for me. Finally to know something. 
- Hold on, and you can speak with him yourself. 
I sighed and kick-started my heart back to life. He was alive. And he was able to speak. 

It turned out that he had been in a car accident on his way to Kjevik and our car was a total wreck. Kjetil had nothing but bruises from the seat belt.  A miracle in itself. The hospital had him for observation in case of internal damage, but things were looking good. 

Not knowing whether he was dead or alive, not knowing if our family was a family anymore, was a huge wake up call for me. All the small trivia that had become so important, was now meaningless. You see it in movies about catastrophes all the time. How people wake up to the reality of what the really important things in life are. You become aware of the big picture again. It is like looking at life with a whole other pair of glasses. You see each other in a different way. 
The minutes where I did not know whether he was dead or alive, were indeed terrible. But they sure woke me up and helped me remember what matters most. 

"Pick your fights" is an expression I often use when dealing with the kids, but it is indeed very important in relationships too. So my advice for you today is to look past the petty things that annoy us, pick out what really matters and talk that through, leave all else behind and look ahead together instead.


Katinka

Vi krangler ALDRI!



Tror du på det? Nei, vi er nok ganske normale der vi også. Vi er tross alt to ulike mennesker som skal leve sammen, så det hender vi er uenige. 
Det viktige er at ikke små bagateller skal velte det store lasset som ekteskapet tross alt er. "Parforhold er ikke for pyser" lærte vi i helgen av en psykolog på samlivskurset PREP som vi fikk spandert av forsvaret i forbindelse med at Kjetil har vært på to deployeringer i Afghanistan. Da temaet om bagateller kom opp, husket jeg en hendelse i ekteskapet vårt, som forandret mye. Jeg deler den med deg så den kanskje også kan minne deg om det viktigste i livet:

Et halvt års tid etter at vi fikk vårt tredje barn, kjøpte vi et enormt oppussingsobjekt av et hus. Samtidig begynte Kjetil på et kurs i forsvarets regi, som foregikk på Kjevik i Kristiansand, så han begynte å ukependle fra Tjøme der vi bodde. Jeg var derfor alene med tre barn under fem år, et dagbarn som kom hver morgen klokken sju, og jeg stod opp klokken seks hver dag for å få inn en time med maling, riving, gulvlegging eller hva det enn var som trengtes å gjøres i huset. Det var nødvendigvis en slitsom hverdag og jeg gledet meg til helgene når Kjetil kom hjem. Men forventningene mine til helgene var altfor høye. Kjetil var sliten etter en uke borte og flere timers bilkjøring og siden banken krevde at vi pusset opp kjellerleiligheten for å leie den ut så fort som mulig, stod han på der nede mens jeg var alene med ungene også da. Så det var ikke mye tid vi hadde sammen, og det var ikke lett å skulle være et par midt i alt dette. Etterhvert som månedene gikk, ble små irritasjonsmoment bare større og større og ting så ikke så bra ut for oss. "Heldigvis" skjedde noe som ble en påminnelse om hva som egentlig betydde noe. Det var en tidlig formiddag og jeg hadde vært ute en tur. Da jeg kom inn, lyste et ukjent telefonnummer på telefonen. Jeg vurderte litt frem og tilbake, men endte med å ringe nummeret. 
- Kristiansands intensive kirurgiske avdeling...
De visste ikke hvorfor de hadde ringt meg, så det endte med at vi la på. Jeg tenkte noen sekunder før jeg bestemte meg for å ringe sentralbordet på sykehuset, bare for sikkerhets skyld. 
- Hei! Har dere noen ved navn Kjetil Bakkland lagt inn hos dere?
Det gikk noen sekunder før svaret kom.
-Ja, det stemmer det.
Pulsen gikk med ett skyhøyt og hjertet banket hardt. I bakhodet summet ordene intensiv kirurgisk avdeling i hodet. Hva hadde hendt?! Sentralborddamen satte meg over til en annen avdeling som svarte følgende:
- Jeg skal sette deg over til de som har holdt på med ham. 
Holdt på med ham!? Hva i all verden betydde det?! Mange ulike bilder dukket opp i hodet mitt i rasende fart. Hadde de operert han sånn at han nå lå med ledninger og slanger overalt? Holdt på i fortid fordi de nå ikke holdt på med han lenger fordi han var død?! Jeg holdt på å frike ut en smule og før jeg fikk forbindelse med den rette avdelingen, ble samtalen brutt. Da brøt jeg sammen i gråt. Livredd og bekymret for hva som hadde skjedd og i hvilken tilstand han var. Det tok noen minutter før jeg klarte å roe meg og ringe opp sykehuset igjen. Ble satt over til riktig avdeling og ventet med hjertet i halsen.
- Et øyeblikk, så skal du få snakke med ham selv.
Jeg pustet langt ut. Han levde. Og han var i form til å snakke selv. 

Det viste seg at han hadde vært i en bilulykke på vei til Kjevik og bilen vår var blitt totalvrak. Kjetil hadde sluppet fra det med blåmerker fra bilbeltet. Et mirakel i seg selv. De hadde hatt han til observasjon i forhold til indre skader, men alt så bra ut. 

Å stå overfor muligheten av at familien vår kanskje ikke var hel lenger, var en stor wake-up-call for meg. Alle de små tingene som var blitt så store, ble uten betydning. Man ser det i filmer som omhandler katastrofer, menneskene i filmen blir med ett klar over det som er viktig i livet og de blir klar over hva som egentlig betyr noe. Det er som om man tar på seg et annet par briller for å se igjennom livet med. Man ser hverandre på en annen måte. Det var tøft de minuttene jeg ikke visste om han var levende eller død, men de vekket meg til en erindring av hva som egentlig betyr noe. 

"Pick your fights" er et uttrykk jeg ofte tenker på med ungene, men det gjelder sannelig oss alle i ethvert parforhold. Dagens oppfordring er derfor å se forbi de små tingene, plukk ut det viktigste og snakk sammen om det, la det andre være, og se videre fremover sammen. 

Katinka


Thursday, February 7, 2013

Life - a rat-race?





Monday morning was a little different than planned, but then again, things seldom go as planned... Quarter past seven, I delivered the four-year-old in kindergarden. Half past seven I drove the kids towards school(I don't have time to drive them all the way because then I miss my morning-meeting at work). Then I head through town, trying to force my way through rush hour. Finally in place for the morning-meeting, and then straight off to teach. 5 hours later, the teaching is over and I head straight off to a meeting with some colleagues concerning an Anti-bullying program. After that meeting, I have a team-meeting with other colleagues, and THEN I can head home. Finally home, I park the car and walk over to pick up my youngest in Kindergarden. Then we go home and I cook dinner. While I make dinner, I help my seven-year-old with his homework whilst commuting between the living-room and the kitchen trying to do both things at once. After dinner, it is time to help out the 14-year-old, and this is more timeconsuming. After a little break for family home evening, I continue helping the eldest with her homework. After eight thirty, we're done and the Dad has put the other ones to sleep. Then there is time to empty the washing-machine and dishwasher, fill the washing-machine and dishwasher, empty the dryer, hang some clothes up to dry and put on a dryer. Then a wee bit of tidying before I crash into bed. 
Think? No time for that on Monday... Tuesday was almost the same. Except I didn't have time to cook dinner. I came home from work, made pancake-batter and got the 10-and 12-year-old to start frying them(which they didn't mind at all) while I picked up the four-year-old in Kindergarten  Then a quick shower before heading back to work for Parent-conference  The School I work at have two separate buildings, and I headed up the hill to the one to get the papers I needed for my presentation, them back to the other building to do the presentation. Done with the first group of parents, then back to the first building in case I needed to translate for some parents, but they didn't show, so I headed right back to the other building to participate in presentation number two, for the High School parents. All this whilst the Dad in our family participated in a different parent-conference at the other side of town, at the school that our children attend. You know, I have a hard time being two places at once... On my way home, I stop by the store to pick up something edible  and then I finally reach my destination. Home. At least this time I actually manage to have a conversation with my husband.  Two days of stress over, but tomorrow will be a bit better day - hopefully. 

Sometimes you can wonder why on earth we live like this. Life is a rat-race in between  The expression comes from labrats, when they run like heck in their wheels, getting nowhere. They worked hard, but achieved nothing. Although I do feel that everything has a point, it just isn't clear all the time. 

"All these days that came and went, little did I know that they were life itself"

I have two weeks sickleave behind me. That was a wake-up-call. It really showed me how intense my life can be. The possibility of actually resting and taking in utter silence. Wonderful! Time to relax, time to think. Time to feel present in one owns life. I came to a conclusion those days. I cannot keep this up come fall. I most probably am not able to either, on many levels. I have tried to do too much for too long. So I will wind down workwise. We really need the money, but I am hoping we will find some solutions somewhere. I will try to work on my own projects, using the time my body and mind can agree to. And I want to feel life. Hear my own thoughts. And gather enough surplus energy, both physically, spiritually and emotionally. So that I can live my life, not just be in it. I  really want to feel that I am present in my own life - and I am looking forward to it!

”Life is the greatest gift. Just a pity so many never fully unwrap it"

So look twice at your own life, are your days just passing you by, or do you feel part of it all? Is there anything you can do to make a difference?Find out what it takes for you to unwrap your life. Good luck!

Katinka

Wednesday, February 6, 2013

Livet - et rotterace?




Mandag morgen ble litt annerledes enn planlagt, med andre ord, som alltid med høyt stressnivå. Kvart over sju leverte jeg 4-åringen i barnehagen, halv åtte kjørte jeg barna mot skolen(rekker ikke å kjøre dem helt frem, for da rekker jeg ikke morgenmøtet på jobb). Så er det å tråkle seg igjennom rushet og ut av byen igjen. På plass til morgenmøtet og deretter rett til undervisningen. 5 timer senere er undervisningen over, og det er rett på et møte med noen andre kolleger i forbindelse med innkjøring av et antimobbeprogram. Så rett fra det møtet til teammøte og når det er over så er det hjem. Parkerer bilen og drar rett til barnehagen for å hente yngstemann. Deretter hjem og lage middag. Mens jeg lager middag, hjelper jeg 7-åringen  med lekser og pendler mellom stua og kjøkkenet for å gjøre det. Etter middag er det 14-åringens tur til å få hjelp med leksene og det tar tid. Et lite avbrudd for å samle familien for en kort familiekveld, før leksehjelpen fortsetter. Halv ni er jeg i land med leksehjelp og far i huset har loset de andre i seng. Så er det tømme oppvaskmaskin, fylle oppvaskmaskin, tømme tørkerommel, tømme vaskemaskin, henge opp klær, sette på ny tørketrommel og ny vaskemaskin, og litt kriserydding før jeg stuper i seng.
 Tenke? Nei, det hadde jeg ikke tid til på mandag. Tirsdag var nesten likedan. Med det unntak at jeg ikke hadde tid til å lage middag. Jeg kom hjem fra jobb, lagde pannekakerøre og satte 10 og 12 åringen til å steke(noe de gjerne gjorde) mens jeg hentet 4-åringen i barnehagen. Så var det en rask dusj før jeg måtte kaste meg i bilen og kjøre tilbake til jobb. Barneskolen og ungdomsskolen der jeg jobber er i to separate bygg, og først måtte jeg opp bakken til den ene siden for å hente papirer jeg trengte, så tilbake til ung.skole bygget. Så var det tid for Antimobbepresentasjon på foreldremøtet, deretter måtte jeg tilbake til barneskolebygget for å sjekke om jeg trengte å trå til som tolk for noen. De kom ikke, så da var det tilbake til ungdomsskolebygget for å delta i presentasjon nr. 2. Alt dette mens pappaen var på foreldremøtet til våre barn. Jeg kan jo ikke være to steder på en gang. På vei hjem innom butikken, og så er det endelig destinasjon hjem. Denne gangen får jeg og pappaen faktisk snakket litt på kvelden, selv om det ble en sen kveld for hele familien. Men to stressdager er over og jeg vet at morgendagen i hvert fall blir litt bedre. 

Man kan jo lure av og til hvorfor man lever sånn. Man føler at livet er et rotterace innimellom. Uttrykket rotterace kommer fra det at rottene sprang forgjeves inni sine små hjul uten å komme noe sted, de jobbet hardt uten at det hadde en hensikt. Jeg føler jo at alt har en hensikt. Men den er ikke like klar alltid. 

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet

Jeg har to uker med sykmelding bak meg. Og det var først da det virkelig gikk opp for meg hvor intenst livet mitt kan være fra morgen til kveld. Overgangen til noen timer med ro og fred på formiddagen, var utrolig. Tid til å slappe av, tid til å tenke. Tid til å føle at man faktisk er tilstede i eget liv. Jeg kom til en konklusjon, nemlig at jeg ikke kan fortsette dette kjøret til høsten. Det er jeg nok uansett ikke istand til på mange måter. Jeg har kjørt meg selv for hardt over de siste årene. Så til høsten trapper jeg ned utearbeid for en periode og prøver ut mine egne prosjekter i akkurat det tempoet som kroppen og hodet tillater. Og jeg skal føle på livet. Høre mine egne tanker. Og hente inn nok styrke og overskudd til å leve, ikke bare være til. Jeg vil føle at jeg er tilstede i mitt eget liv – og jeg gleder meg! 

”Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut.”
Poul Bundgaard

Så mitt råd til deg denne gangen er rett og slett å ta deg tid til å se på livet ditt på avstand og spørre deg selv om det føles helt greit at dagene kommer og går som de gjør, eller er det noe som mangler? Og er det noe du kan gjøre med det? Vi må passe på å pakke livet ordentlig ut! :-)

Tuesday, January 15, 2013

Vanskelig med komplimenter




Er det bare jeg som synes det er vanskelig å ta imot komplimenter? 

Av person er jeg sjenert og takler ikke bestandig oppmerksomhet mot egen person i mange situasjoner. En av disse situasjonene er det å få komplimenter. Men en opplevelse fikk meg til å skjønne at det var på tide å reagere på komplimenter. Jeg fikk nemlig noen fantastisk flotte komplimenter om noe jeg hadde gjort, fra en felles bekjent av noen. Jeg ble så målløs at jeg ikke fikk frem et ord og gikk videre uten et smil eller et ord. Ikke lenge etterpå fikk jeg høre at denne personen, på grunn av min totale mangel på reaksjon, trodde jeg var en overlegen snobb som ikke gadd å bry seg med verken han eller komplimentet som var gitt. Da ble jeg oppriktig lei meg. Og jeg fikk aldri sjansen til å forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde da jeg aldri traff ham igjen. Så i det øyeblikket gikk det opp for meg at her var det noe jeg måtte bli bedre på! Jeg er blitt mye flinkere til å si takk, men er vel ikke helt i mål alltid. Blir fremdeles en tanke flau, men øvelse gjør mester! 
Jeg er nok litt flinkere til å gi komplimenter enn å ta imot. Regelen min er at om jeg tenker en positiv ting om noen mens vi er sammen(og jeg er bevisst tanken), så skal jeg si det høyt der og da. Det sørger også for at det komplimentet er genuint. Jeg tror de fleste kjenner forskjellen på om et kompliment er ektefølt eller ikke. Så min oppfordring til deg idag er å si høyt det fine du tenker når du er sammen med andre - og si takk hvis du får et kompliment! 

Katinka



Too often we underestimate the power of a touch, a smile, a kind word, a listening ear, an honest compliment, or the smallest act of caring, all of which have the potential to turn a life around. 
Leo Buscaglia