Friday, March 7, 2014

When cancer might be knocking on the door...


It has been ten years since I got the message first time round. " We cannot rule out the possibility that this might be cancer". 
That time, I became terrified. I was a mum of three, my husband went to school a whole days drive away, so he was only home on the weekends, and life was busy and exhausting. But as I received that message, it was as if everything slowed down into slowmotion. As if earth let go of some of its gravity and the contents of the earth floated around me. Time passed slowly but the speed of my thoughts accelerated. For two long months I had to wait for the examination that was going to give me answers. Cancer? Or was life soon go back to normal?
I was relieved when I learned it wasn´t cancer. Not this time. I could continue life as usual and the future was again filled with possibilities. 

This week it became apparent that I have to have the examination again. New symptoms. And this time I have crossed that age line of 40, so it is necessary to check it out because the most obvious reasons are ruled out. But my life has not came to a halt. The contents of the world no longer float around. And I am not scared. The percentage is on my side. I do of course think about it sometimes, but I will not let it eat me up this time. I have an inner peace that I hope will stay with me along the way. 

Everyday there are people out there who receive the following message: "Sorry, I am afraid you have cancer". Or "We are happy to tell you this is not cancer". Everyday somebody receives the message that changes their life and their future. We have no way of telling when that day will be in our own lives. We need to become better at appreciating what we have and not disappear into everyday life. 

I have felt the need to break out of it myself for a very long time. I need to be more than living. I need to be alive. But it is not easy. So many demands and so little time, and suddenly another year has passed yet again. 
So I am somewhat grateful to be facing the question of cancer again. The odds are on my side, but it is still a wake-up-call. The time has come to start being present in life again. Time to smell the roses and look up. To take time to notice what a wonderful world we live in, the many great people around us, all the possibilities that still present themselves, and just be. 

"We must leave our mark on life while we have it in our power, 
lest it should close up, when we leave it, without a trace."

(Karen Blixen)


Photo: Katinka Bakkland
(A beautiful evening at Tjøme)

Thursday, March 6, 2014

Når kreft plutselig står på kanskje-lista...



Det er 10 år siden fikk jeg beskjeden for første gang: "Vi kan ikke utelukke at det er kreft".
Da ble jeg livredd. Jeg var trebarnsmor, mannnen min ukependlet mellom vårt nykjøpte oppussingsobjekt og jobbstudiene og livet var veldig travelt. Men idet jeg fikk den beskjeden, var det som om alt bremset ned i slowmotion. Som om jorden ga slipp på gravitasjonskraften og alt i verden svevde rolig omkring meg.  Alt gikk sakte mens tankene gikk fort. I to lange måneder måtte jeg vente på undersøkelsen som skulle gi meg svar. Kreft? Eller skulle livet snart gå tilbake til normalt?
Heldigvis så var det ikke kreft. Ikke denne gangen. Jeg skulle få fortsette livet som trebarnsmor. Og fremtiden var full av nye muligheter.

Denne uken ble det klart at jeg må ta undersøkelsen på nytt. Nye symptomer. Og denne gangen er jeg rukket å bli 40, så det er nødvendig å få det sjekket ut siden andre, mer vanlige årsaker er utelukket. Men livet mitt har ikke stoppet opp. Verden flyter ikke rundt. Og jeg er ikke redd. Sannsynligheten er på min side. Selvsagt tenker jeg på det innimellom. Men det skal ikke få spise meg opp denne gangen. Jeg har en indre ro som jeg håper følger med meg videre. Så får vi ta stilling til det som kommer når det kommer.

Hver dag i dette land er det mennesker der ute som får en beskjed akkurat idag. "Beklager, men du har dessverre fått kreft". Eller "Vi har gode nyheter, svulsten din var godartet (eller godhjertet som svigerinnen min kaller det). Hver dag er det noen der ute som får livet sitt snudd på hodet. Vi må bli flinkere til å sette pris på det vi har og ikke forsvinne i hverdagen fra hverandre og ikke minst oss selv.

Jeg har følt trangen til å bryte ut av hverdagen lenge, ta tid til å leve livet og ikke bare være i det. Men det er ikke lett. Så mange krav som stilles og tiden er så knapp, så plutselig har det gått et nytt år. Igjen. Så egentlig er jeg på en måte takknemlig for å måtte stå ansikt til ansikt til spørsmålet om kreft. Oddsene er på min side, men det er uansett en oppvekker. På tide å ta livet tilbake. 

"Du må prege ditt liv mens du har makt over det, slik at det ikke lukker seg uten spor når du går ut av det".
(Karen Blixen)


Foto: Katinka Bakkland
(tatt en flott ettermiddag på Tjøme)

Wednesday, March 5, 2014

Eight years ago, I got the possibility to tag along on a different kind of birth. As a journalist and an aquaintance, I got to follow the end of an adoptionsprosess that ended in the "birth" itself, meeting the tiny boy child flown from Korea to Norway. It was a very special experience. And with permission from the family, I will pass on part of my article from that time, here on my blog. So now you can read about the experience that I will never forget; a birth out of the ordinary:

It is snowing lightly this cold winter night. Not enough to cover the highway, though. We are on our way to a birth. And the room where this birth is to take place, is a gigantic building structure consisting of loads of glass and steel, packed with strangers. There are no midwives or doctors present. And the reason why is that we are heading towards Gardermoen, Norway´s main airport. Somewhere under the tiny stars in the dark heavens, there is a baby boy sitting on a plane oblivious to the fact that he is headed to a new and bright future and that soon, very soon, he will meet two people who will forever mean the world to him. 

When Mette Allmenning was a little girl, she thrived at being a nanny and taking care of younger children. Her dreams about the future consisted of her own children. But when time came, it did not bring with it pregnancy or birth. After several tests, trials and mishappenings, the marriage dissolved. The future was suddenly so different from where it had been not long ago. It is not easy to lose such a big part of ones future. But a little spark was lighted on the way out of the hospital. On the wall there was a little card hanging. A picture of a couple together with a little Indian girl. Underneath it a simple sentence:

This is also a way to become parents.

And that is what this story is all about. Hope. Joy. And the magnificence in becoming parents, regardless of whether you share the same DNA or not. Love is fully there, nonetheless. The child is yours. Mette hopes her story can be a comfort and inspiration for others who also have experienced being told that they cannot have a children. Love from the open eyes of a child, and the warmth in a hug from the soft cheeks of a child, is still within range for those who wish. 

I meet them by the windows at the airport. So that they can look at the lights of the planes arriving. It is dark now, eight o´clock at night. We can hear the plane engines and watch the blinking lights as they come and go. Mette and Roger have been here before. Little Magnus came in the exact same way. With a plane from Korea. The soon-to-be big brother is almost three years old, and he is eagerly paying attention to the planes. But there is still a while before the plane from Korea via Amsterdam will be on Norwegian soil. Magnus is a little impatient: - Is he coming soon? The little boy?
As a matter of fact, the plane is half an hour delayed and I am sad to give the message. Mette sighs loudly. - Oh, no! Another half hour! 

After the adoption prosess is mostly complete, there is but one thing to do. Wait. And wait. The year of preparation was long, but the extra half hour seems to be ever so long too. It is only Mettes sister, whom Magnus calls "Auntie Cuddle" that is here tonight in addition to me. I really do feel privileged. The last time they brought with them 25 others, relatives and friends. Even if they are greatful for those who came, they regretted it afterwards. - You know, you don´t bring 25 people with you when you give birth!
Even if you don´t show your body as in birth, you do share a very intimate moment, a sacred moment. The very first meeting with your child. Last time, Roger received little Magnus in his arms and everybody tried to get closer for alook and ended up squeezing Mette out of the crowd. The sister will never forget that.  - Mette was standing further away and looked lost and pale. 
This time is different. It is different now that they have been through this once before.  - I look so much forward to this now. I am so grateful to be able to experience it once again. Now we know what we are facing. And there is a calm about it that we didn´t experience last time. 

The telephone rang right before Febuary. Their boy was ready to come. The years shortest month, became the longest. But all is now forgotten. Because this is it. The time has come. Mette looks at the clock again. The minutes seem to slow down. Around us, people go to and fro, talking in their cellphone, rushing to their meetings and appointments, not knowing that among them, somebody is about to become parents, right here, right now. We start heading towards the arrival doors and after studying the arrival times, Roger triumphantly exclaims 
 - We have won a minute!
He is a proud and exited father with a big smile on his face. Early in the relationship with Mette, she had asked him bluntly if he was willing to adopt. A new round of artificial trials was not something she could go through again. - The question came a little sudden, Roger smiles, - but I didn´t need much time to think about it. I think I almost answered right away. And now I think that things couldn´t have been otherwise. Magnus is our kid. If it was possible to love a kid more, it would only hurt.
Mette feels the same way. - When I held Magnus in my arms for the very first time, it was as if not being able to have my own children, made sense. I immediately felt that I was meant to be his mum. It was so clear. And in that same way, we are meant to be Linus´parents. 

In a few minutes, he will be here. The little boy meant to be their son for the rest of their lives. Big brother Magnus is on the floor, playing with the firetruck he is going to give to his little brother. Through the glass doors, people arrive all the time. A long line of strangers, tourists and business connections. And finally, a Korean woman carrying a baby. Mette points excitedly: Thats him! That´s Linus! 

A few yards later, amidst the crowd of strangers passing by, the very first meeting takes place. But it does not matter what surrounds them. Time stands still. Nothing exists around them but the meeting with little Linus. With tears in her eyes, Mette holds his little hand for the very first time, Roger can´t take his eyes of his new son and Magnus hands him the firetruck. All at the same time. It is a magical moment. 
After those magical seconds we need to move to more secluded space to have a meeting and a talk with the woman escorting Linus. Papers, information about the travel, sleep pattern, eating pattern etc. Afterwards, Linus is given gently to his new mum, Mette. Her eyes shine continually and Linus rewards her with a big smile. And he doesn´t hold back. He hands out smiles to everyone and Mette´s heart is not the only hearts he melts...
Magnus gets a better look at his new little brother and exclaims, rather surprised; - He has my eyes! And then he proudly tells us all;- I am a big brother! 
But despite his pride and happiness, he is serious when telling Auntie "Cuddle" that Linus is to live with her. Later on, when telling people what happened at the airport, he says: - There was a man from Korea who came with Linus and said: "Here you go!". 

The family of three, are now four as they head out in the dark, Norwegian winter night. But their hearts are filled with warmth and light. 
Little Linus does not sleep this first night, but it does not matter. Mette has all the time in the world in the quiet of the night to become aquainted with her new prince. Becoming familiar to the feeling of holding him, his scent, the soft skin and the new little soul behind the sparkling dark eyes and smile. In the middle of the night in sleeping house, a little boy and his mum are starting a new life together. 

Adopting is a beautiful way to become parents. It does not matter if the child never slept in you womb. While filling out forms and papers and preparing, the child grew in the heart and the concionsusness . The love and the bond is there. As the picture Mette saw at the hospital so many years ago, I could also just add the picture below and add the writing beneath:



This is also a way to become parents.

*

And again, many thanks to the Allmenning family, who let med be part of this experience. I will never forget you. 

Tuesday, March 4, 2014

Dette er også en måte å få barn på...

For åtte år siden fikk jeg muligheten til å være med på en annerledes fødsel. Som journalist og bekjent fikk jeg lov til å følge slutten av en adopsjonsprosess som kuliminerte i selve "fødselen", å ta imot det lille, vakre guttebarnet som kom med fly fra Korea. Det var en utrolig opplevelse. Og med tillatelse fra familien, får jeg gjengi det jeg fikk være del i, her på bloggen min. Så nå kan du også bli med på en annerledes fødsel:



Det snør lett denne kalde vinterkvelden. Ikke nok til å dekke motorveien, heldigvis. Vi er nemlig på vei til en fødsel. Og fødestua er et gigantisk bygg med glass og stål, full av fremmede mennesker. Her finnes det ingen jordmor eller lege. Vi skal nemlig til Gardermoen. Et eller annet sted der oppe i den kalde kveldshimmelen er det en liten gutt på fire måneder som snart skal få møte mamma og pappa for aller første gang.

Da Mette Allmenning var liten, trivdes hun i jobben som trillepike og barnepasser, og ønsket om egne barn var bestandig tilstede i tankene om fremtiden. Men da tiden endelig kom, uteble barnet. Etter flere prøver, tester, og mislykkede prøverørsforsøk, gikk ekteskapet i oppløsning. Fremtiden var blitt fremmed. Det er ikke lett å miste så mye av det man trodde fremtiden skulle bestå av. Men en liten gnist ble tent den ene gangen på vei ut av sykehuset. På veggen hang et lite kort med et bilde av et par sammen med en liten jente med indiske trekk. Under stod det bare en liten setning: 

Dette er også en måte å få barn på. 

Og det er det denne historien handler om. Håp, glede og det fantastiske ved å få barn, uansett om man ikke deler genetisk arvemasse. Kjærligheten er der like fullt. Barnet er like fullt ditt eget. Mette håper hennes historie vil være til trøst og inspirasjon for andre som også har opplevd å få beskjed om at de ikke kan få egne barn. Kjærlighet fra store barneøyne og fylden i en varm klem fra et mykt barnekinn, er innenfor rekkevidde for den som ønsker det.

Jeg møter dem lengst inne på Gardemoen. De sitter ved vinduene der det er mulig å se flyene. Det er mørkt ute nå klokken åtte om kvelden. Flylysene blinker og motorene suser til og fra. Mette og Roger Allmenning har vært her en gang før. Lille Magnus kom på akkurat samme måte. Med fly fra Korea. Den nå kommende storebroren på snart tre, følger interessert med. Men det er lenge til flyet fra Korea via Amsterdam kommer. – Kommer han ikke snart han lille gutten?
Faktisk er flyet en halvtime forsinket, og det er dessverre jeg som må gi dem den beskjeden. Mette sukker høyt. – Å, nei, må vi vente en halvtime til!

Etter at adopsjonsprosessen har gått sin gang, og alt er klargjort, er det bare å vente. Og vente. Året med forberedelser var langt, men den lille halvtimen ekstra å vente like før, føles visst like lang.
Det er kun søsteren til Mette, Lisbeth, som Magnus kaller ”tante kose” som er med i tillegg til meg. Jeg føler meg veldig privilegert. Forrige gang hadde de med seg 25 andre, slektninger og venner. Selv om de er takknemlige for de som møtte opp, angret de etterpå. – Du tar liksom ikke med deg så mange innpå fødestua når du føder!
Selv om man ikke viser hele kroppen sin her, deler man like fullt en stund som er hellig for to nybakte foreldre. Det aller første møtet med barnet. Forrige gang da Roger hadde lille Magnus i armene, stimlet alle så tett sammen at mamma Mette ble skjøvet helt ut og bort.
Søsteren glemmer ikke det synet. – Mette stod langt ut og så helt fortumlet og blek ut.
Alt er annerledes denne gangen. Det er klare fordeler med at dette er gang nummer to de går igjennom dette. –Nå gleder jeg meg så mye mer enn forrige gang. Det er deilig å kunne gjøre dette en gang til. Nå vet vi liksom hva vi går til og det er en helt annen ro over det hele.

På utsiden av huset deres henger det et velkommen-skilt med navnet deres på. Under er det senere føyd til navnet Magnus med sprittusj. Om ikke lenge skal sprittusjen frem igjen. Oppe på soverommet står en tom, hvit sprinkelseng og en gyngestol, klar til bruk. På en av sprinklene er det festet en helt ny bamse som fremdeles har merkelappen på seg. Klærne er vasket og alt er klart. Å vente er alt som gjenstår. Mette gikk ut i permisjon i begynnelsen av februar, men ikke før slutten av måneden kom den lenge etterlengtede telefonen om at Linus var klar til å komme. Årets korteste måned ble en av de lengste for familien Allmenning.

Men akkurat nå er det glemt. For nå er øyeblikket her. Mette kikker på klokka igjen. Det skjer ganske ofte. Minuttene drar sakte av gårde. Vi flytter oss til en annen plass. Magnus har behov for å leke litt mer. På lekeplassen tramper han mot det lille lekelandet. – Det er Korea det der, sier han. Før han kaster seg inn i en aktiv og fantasifull lek. Det er over leggetid, men det er ingen hindring for en aktiv krabat. Mette forteller at de før de fikk Magnus, bare ved å se på bilder kunne se at han var en aktiv liten gutt. På bildene lå han ikke stille, og armene var knyttet og veivet i været. Men det bildet de fikk av Linus for en uke siden, var helt annerledes. Han lå og storsmilte rolig mot fotografen. Så gjenstår det å se om det stemmer.
 Klokken tikker videre. Nå er det på tide å møte representanten fra Verden barn. Hun kan fortelle at det også er et par til som skal hente en liten gutt i dag. Vi begynner alle å speide etter et par med tomt bilsete eller barnevogn. De kommer like etterpå sammen med sitt første barn og skal tydelig hente andremann de også. Det er spesielt å stå her sammen med disse to familiene. Rundt oss går folk til og fra, prater i mobiltelefon, hilser på slektninger, rusher av gårde til foretningsforbindelser, uvitende om at det midt iblant dem snart skal skje noe svært spesielt. To par skal bli mor og far for andre gang.
Vi begynner å gå bort til ankomst utland delen for å gjøre oss klare. Nå er det ikke lenge igjen. Jeg må smile når Roger, etter å ha studert ankomsttider, kommer triumferende tilbake:
-       vi har vunnet ett minutt!

Det er en stolt og spent far som tripper over gulvet med et stort smil. Tidlig i forholdet med Mette hadde hun spurt han rett ut om han var villig til å adoptere. Å gå gjennom en ny runde med prøverørsforsøk orket hun ikke.” Spørsmålet kom litt bardust på”, smiler Roger, ”men jeg brukte ikke lang tid på å tenke på det. Jeg tror jeg svarte nesten på direkten. Nå i ettertid så kunne ikke ting vært annerledes. Magnus er vår. Hvis det gikk an å bli mer glad i en unge så ville det bare vært vondt.”
Mette føler det på samme måte. – Når jeg holdt Magnus i armene for første gang, så var det som om det at jeg ikke kunne få egne barn, ga mening. Jeg følte at det fra begynnelsen av, var meningen at Magnus skulle være vår. Det stod så klart for meg. På samme måte er det meningen at Linus også skal være vår.

Det er litt rart å vite at om få minutter så er han her. Han som skal være sønnen deres resten av livet. Storebror Magnus er nede på gulvet og leker med brannbilen han skal gi til lillebror. Vi står foran glassdørene som spytter ut turister, slektinger og forretningsforbindelser fra utlandet. Og etter en lang strøm av ukjente mennesker, så skjer det. Et koreansk ektepar kommer med to barn i bæreseler. De snur seg litt og Mette peker opprømt: - Der er Linus! Noen meter senere, midt i mylderet av mennesker, finner det aller første møtet sted. Det spiller ingen rolle at det er mange fremmede rundt. Alt annet forsvinner i bakgrunnen, tiden står stille og alt som finnes er møtet med Linus. Med blanke øyne rører mamma Mette den lille hånden for første gang, pappa Roger ser og ser på sin nye sønn, og Magnus prøver å gi han brannbilen med en gang. Det er et magisk øyeblikk.
 Etter de små sekundene må vi flytte oss nedover til en mer folketom del slik at eskorten kan ta av bæreselen og gi Linus til foreldrene. I tillegg har de papirer, og informasjon om reisen, måltider, søvnmønster og det meste. Det koreanske ekteparet snakker gebrokkent og gestikulerer med hendene for å forklare alt. Forsiktig blir Linus gitt til Mette. Det stråler kontinuerlig av øynene hennes, og Linus svarer med et stort smil. Og det er han tydelig ikke sparsom på. Han deler ut smil og er like rolig som på det bildet de fikk. Det er ikke bare mamma Mettes hjerte som smelter…
Magnus får en bedre kikk på broren før han utbryter overrasket. – Han har jo samme øyne som meg, jo! Og ikke lenge etter sier han høyt og stolt: - Jeg er storebror, jeg!
Men på tross av at han er stolt og glad, så er han likevel helt alvorlig når han henvender seg til tante og sier at Linus skal bo hos henne.

Den nye familien tar seg tid til å hilse på hverandre en stund før de tusler ut i vintermørket. Det er en lang kjøretur fra Gardemoen til Tjøme. Hele veien sover både Magnus og Linus. Men vel fremme er det to gutter som ikke har tenkt å fortsette med det. Litt Donald Duck før Magnus blir loset i seng. Og deretter faller hele huset til ny ro. Så er det bare mamma Mette og Lille Linus igjen. Han er stort sett våken resten av natta, men det gjør ingenting. Mette nyter alene tiden med sin nye lille prins. Blir kjent med følelsen av å holde han, lukten, den myke huden og den nye lille sjelen som er bak de mørke, blide øynene. Tid til å bli kjent. Midt på natta i et sovende hus knytes begynnelsen på nye, livslange bånd.

To uker etter Gardemoen har han funnet seg godt til rette. Han er blid og veldig tillitsfull.
 – Det er utrolig at det går seg til så fort, sier Mette.  - Nå spreller han av glede når han ser storebror, som på sin side synes det er stor stas når både Linus og mamma kommer og henter i barnehagen. Hans versjon av det som skjedde på flyplassen er enkel og grei: ”Det kom en mann fra Korea med han der og sa vær så god!”

Hadde det enda vært så enkelt. Papirarbeidet er ikke helt ferdig enda. Han har fått varig bostedstillatelse, nå venter de bare på adopsjonsbevilgningen som viser at han er rettmessig adoptert, og personnummer. Deretter blir hans koreanske statsborgerskap slettet.
Mette er lettet over at alt er over nå. De er en fullstendig familie. – Det var noe helt annet denne gangen. Det kan ikke sammenlignes. Vi visste hva vi skulle gjøre, hvilke forventinger vi kunne ha, hvordan det kom til å bli. Vi var mye mer avslappet og hadde en helt annen ro.

Å adoptere er en vakker måte å få barn på. Det spiller ingen rolle om barnet aldri lå i magen. I den tiden det tok med papirer og forberedelser, vokste barnet i hjertet og bevisstheten. Den kjærligheten og båndet som er mellom mor og barn er der like fullt.
Bildene taler sitt eget språk. Som på det bildet Mette så for mange år siden, så kunne denne reportasjen bestått av bare bilder, med en enkel tekst under, som den som inspirerte sikkert flere enn bare henne: Dette er også en måte å få barn på.



*

Og igjen tusen takk til familien Allmenning som lot meg få være med på starten av familieeventyret med Linus. Jeg kommer aldri til å glemme dere! 

Og for de av dere som ønsker å følge bloggen til familien, kan dere gå på nettmette.com og følge dem videre der.