Friday, September 4, 2015

Små bilder fra min barndoms kuperte terreng


 For en del år tilbake skrev jeg disse korte snuttene om minner som sitter fra barndommen og som fremkaller mange forskjellige følelser. Når jeg fant dette i dag, tenker jeg på mine egne barn som er i samme alder - hva vil de huske fra barndommen sin? 



Diesellukten river i nesen, og sammen med den gyngende bussen, gjør den meg kvalm. Alle de voksne sitter. Ingen ser på meg. De vet vel at egentlig burde de vel la den lille jenta få sitte, men jeg tror jeg er usynlig for ingen gidder å bry seg. Ikke før sjåføren tilslutt hiver seg på bremsen og brøler bakover. De tynne fingrene mine klamrer seg til stolpen jeg står ved. Flere reiser seg, og jeg trykker meg flau ned i et av de plutselig ledige setene og stirrer ut av vinduet. Etter hvert gror det frem et smil. Utenfor bussen galopperer en hvit hest. En blank og flott araber hest. Og oppå sitter jeg. Sitter der stolt og rak, og gynger i takt med bevegelsene til hesten. Alt er perfekt og jeg viser dem alle sammen. Hvem jeg egentlig er. For jeg er mer enn de tror. Det er bare ingen som ser det.

De syns det er rart at jeg spiller i barneteateret. Jeg er jo egentlig bare skygge. Men på scenen blir jeg en annen. Da blir jeg sterk. For da trenger jeg ikke være den alle tror jeg er. Den stappfulle salen gjør meg ingenting. Der henter jeg bare styrke. De som er der forsvinner liksom, og jeg bare er.

Vi sitter i bilen etter en vellykket forestilling. Praten mellom de andre går lett, og det dogger på innsiden av vinduene i den kalde, blå folkevognen. Plutselig kysser de, Eirik og hun blonde. Det knyter seg inni meg. Hardt. Kvalmen stiger og hodet dunker, dunker. Jeg tvinger meg selv til å se ut. Men det går ikke an på grunn av vindusduggen. Jeg studerer de tåkete mønstrene intenst, og kjenner halsen snøre seg. ”Så du det, eller?” Jeg snur meg uskyldig mot dem. ”Hm?” De ler. ”Hun er for liten til å skjønne sånt”. Så snur de seg bort igjen og jeg stirrer fortvilet ut vinduet. Men det går fremdeles ikke. For nå er det øynene som dugger. For liten!? Så får de bare tro det. Det jeg vet er at han jeg har elsket siden jeg kan huske, siden alltid, nettopp kysset noen andre. Elske er et stort ord. Jeg er nesten ti år, men jeg er sikker på at det er det jeg gjør. Men forgjeves. Håpet som har ligget der inne, langt inne, men alltid der, siger vekk. Renner ut av kroppen og gjør skyggen min svakere.

Egentlig har jeg bare ei god venninne. Hun har Sky-Channel og alt som finns av Barbie og Playmo. Det er gøy å leke der. Hjemme står den lille svart/hvit tv-n foran den knallgrønne veggen og gjesper. Da er det mer gøy å leke i skogen. Med broren min og kameraten hans starter vi DTD. Det står for De Tre Detektiver. Vår første sak er et mord. Onkelen til kameraten vår. Vi kryper inn under hytta der han sist var sett. Klarer å bryte oss inn i boden utenfor hytta. Sjekker rundt. Vet egentlig ikke hva vi er ute etter, og finner det heller ikke. Av og til har vi møter midt på natten. Klokka tolv møtes vi på tunet. Prater noen få minutter og så går vi inn og legger oss igjen. Men vi har hatt midnattsmøte. Og ingen foreldre vet. Det er så utrolig kult. Av og til blinker vi bare med lommelyktene på tvers av tunet, i stedet for å møtes. Men det er viktig med den deilige følelsen av å gjøre noe hemmelig. Midt på natta. Verden sover, men vi er våkne.

Det er nyttårsaften og pappa heller champagne over telefonen mens han snakker med moren sin langt borte. Han ler og fniser uten å se det alvorlige ansiktet mitt. Det er min bursdag, men hans fest. Tidlig dagen etter sniker vi oss ut av en sovende leilighet, broren min og jeg. Sammen med en annen kamerat, går vi rundt og plukker opp alle rakettene fra i går. Samler alle i en pose, og så setter vi oss ned. Tømmer rakettene for pulver, en etter en, til en liten haug. Når alle er tomme, drar vi fram fyrstikkesken. Men den første fyrstikken, sniker vinden seg frem og slukker. Den vet hva som kan skje. Enda en gang er den der. Men så setter vi hodene våre tett sammen og får den lille flammen til å holde ut. Heldigvis lener vi oss tilbake før vi slipper fyrstikken oppi rakettkruttet. Ved et under slipper ansiktene våre unna den plutselige eksplosjonen. Varmen som smeller over oss, får oss til å skvette bakover. Men det er ikke over. Foten til kameraten vår, tar fyr, og han løper hylende hjem.
Dagen etter når vi spør om han vil være med ut og leke, står han på verandaen i andre etasje og slenger foten sin over. Bandasjert til over kneet. Han får ikke leke med oss igjen. Ever.

Senere en gang skal vi bare lage et lite bål. Men gresset er knusktørt. Det sprer seg med rekordfart, og de voksne som er der med barna sine, løper alle hjem. Broren min og jeg slukker og slukker. Gråter sorte, askefylte tårer og brenner oss på metallplata vi bruker for å slukke. Joggeskoene tar heldigvis ikke fyr når vi tråkker fortvilet i flammene. Heller ikke buksa som henger utenfor. Tilslutt, svette, utgråtte og sorte av røyk, er flammene døde og vi kan gå hjem.

Venninna mi og jeg skal være hos barnevakten en stund. Han setter på en tegnefilm. Så spør han om ikke vi vil se en annen film. Vi skjønner ingenting av den først før grøssene kryper inn under huden og klyper seg fast. Gjenferdene i filmen og skrekkhylene fra hovedpersonen. Etter filmen jager barnevakten oss rundt huset med en brødkniv. Løper rundt og rundt og rundt. Vi er skrekkslagne og føler det som om himmelen åpner seg det øyeblikket pappa kommer for å hente oss. Men marerittene fra filmen og taggene på brødkniven bor i hodet mitt hver natt i mange år. Jeg klarer ikke å glemme. Ikke engang nå.

Føler fremdeles noe rart inni meg når jeg tenker på den eneste gangen jeg inviterte hele klassen til bursdag. Alt var så stilig og jeg gledet meg sånn. Vi bodde langt bort, og av hele klassen, så var det bare tre som kom. Festfylt langbord og fire små mennesker. Magen ble full av skuffelse. Over alle som ikke kom, og fordi pappa hadde gjort så mye for så få. Hvis det var flere bursdager etter denne, så er de borte i tåken nå. Skuffelsen har spist minnene fra dem alle.

Men jeg husker de gode søndagsturene med pappa. Gleden når jeg fikk reise og besøke mamma. Fotavtrykket til broren min som fremdeles var trykt godt inn i do-døren da pappa solgte leiligheten. Fra en av de billion kranglene vi hadde. Husker drømmen jeg hadde. Da jeg en dag klarte å fly. Tok fart over asfalten i skolegården, og steg opp i luften. Svevde og fløt over dem alle. Det var sånn å bli voksen. Endelig klarte jeg å fly. Og om de ser meg galopperende på den hvite hesten eller ikke, betyr ingenting lenger. For smilet mitt er der. Og jeg vet at jeg ikke er en skygge lenger. Har aldri vært det. Har bare ikke visst det før nå.


Meg som liten på Islandshesten Hrimnir. Allerede da klarte jeg å ri barbak alene.
Hesteryggen var et fint sted  å være i barndommen. 






Tuesday, September 1, 2015

Den tunge veien opp...

Jeg er ikke spesielt utholdende eller i spesielt god form, men allikevel bød sommerens store eventyr, topptur til Galdhøpiggen, bare på sommerfugler i magen. Det skulle bli så tøft(=kult) å gå til toppen av Norges høyeste fjell! Lite visste jeg hvor tøft...(=slitsomt)
Oppvarmingen til denne begivenheten var en teltleir - i vind og øs pøs regn. I natur verdig et hvilket som helst norskt eventyr var allikevel humøret 90% på topp + 10% frustrasjon over å være i vakker natur, men neddynget av tåke og regn. 




Men dagen vi skulle på Galdhøpiggen startet uten regn. Med skyer som sakte, men sikkert vek til side for en sol som ønsket å vise seg fra sin beste side. I følge guidene på Galdhøpiggen, var dette en av bare 10 slike fantastiske soldager som fjellet bød på i løpet av sesongen. Vi følte oss skikkelig heldige. 

Etter en lengre busstur opp snirklete bakker uten rekkverk der jeg faktisk måtte lukke øynene for å kvele redselen i hjertet, var vi fremme ved Juvasshytta, der vi kunne "kose oss" med verdens flotte oppfinnelse - vannklosett, og varmt vann å vaske hendene i. Etter et raskt dykk i sivilisasjonen var vi oppkvikket og klare for turen. Vår guide hilste oss med et stort smil og "Namaste!" og vi fikk utdelt seler til bruk med tauet for når vi skulle krysse "Styggebreen", isbreen som lå mellom oss og fjelltoppen langt i det fjerne. Dette er kult! 




Turen var delt i tre deler; Første etappe var bort til kanten av breen, neste etappe var å gå i taulag over breen, og til sist var det å gå for eget tempo til toppen. 

Første del gikk forholdsvis greit til å begynne med. Vi gikk automatisk med hodet hengende ned for å følge med på steinene vi gikk på for å slippe å snuble da de var alt fra små til svære steiner i god blanding. Vi gikk i eget tempo og hvilte når vi følte for det. Snøpartiene var tyngre. Bena sank ned i snøen og det var tungt å løfte dem til tider. Men det var jo gøy! Snøballkrig i begynnelsen av August, liksom. Dette er kult! 

På veien mot breen kom vi forbi et skilt med informasjon om brefaren. En av rådene var som følger:
"I brattare parti må du unngå å miste fotfestet. Ved utglidning kan du ende i ein bresprekk eller skade deg på andre måter". 
Jasså, ja. Nei, men da vet jeg det. Da skal jeg unngå å miste fotfestet. For det er jo noe en styrer selv, lizm... Så litt farlig tur, altså. Fortsatt litt kult det og!



Så var det på tide å krysse Styggebreen. Stygg betyr visst skummel, da mange før i tiden døde da sprekkene ikke er synlige på utsiden. Vi skal derfor gå i tau slik at hvis noen faller, så faller de bare en meter og vi er så mange at flere vil neppe følge etter om det skulle skje. Jeg føler meg trygg. Første etappe er gjort, litt sliten, men klar for videre ferd. Over en isbre. Dette er kult!


Galdhøpiggen langt der oppe i det fjerne. 

Vi går i lang, lang rekke, bundet til hverandre med skikkelige rep festet i selene vi har strammet hardt over oss. Det er snø og tungt å gå, men det er ikke pauser. Vi må bare gå på. NÅ trenger jeg en pause, men vi går bare videre, trukket av de foran oss hvis vi sakker ned farten. Vi bare gå på videre. Isbreen virker som den aldri tar slutt. Omtrent midt utpå, krysser et annet taulag breen i motsatt retning. Ordene som blir uttalt treffer ørene mine etter latteren deres "De skulle bare visst at det verste er foran dem!" Så ler de enda mer. Jeg spenner bena og tråkker på midt imot smerten i bena og pusten som nå prøver å rive opp halsen. Kvalmen stiger opp i meg. Dette er ikke så kult lenger. 

På slutten av isbreen må vi opp en bratt bakke i snøen, fremdeles bundet med tau til hverandre. Føttene sklir og flere av oss faller flere ganger. Jeg er så sliten, så forferdelig sliten. Er det virkelig ikke mulig å få en pause snart!? 

Da vi omsider får koble oss fra taulaget, ser jeg en lang, flat sten som jeg legger meg ned på. Alt snurrer rundt meg og kvalmen stiger igjen. Med solbrillene på, sniker tårene seg nedover og ut. Det ser ut som jeg ligger og soler meg, men jeg er så dårlig, så dårlig. Prøver å psyke ut kvalmen. Det vil bli for flaut å kaste opp. Vil ikke, vil ikke! HVORFOR i all verden skulle jeg opp hit og gå? Dette er ikke kult. 

Etterhvert når de andre har tatt seg igjen, begynner de den siste etappen. Jeg blir sittende. Orker jeg egentlig å gå videre? Og hvorfor? Det er jo ingen som tvinger meg. Det er andre som har kommet til den konklusjonen allerede, så jeg vet at jeg ikke vil være den eneste. Jeg angrer så veldig på å ha blitt med. Dette skal jeg aldri gjøre igjen! 

Men den yngste datteren min venter på meg. " Mamma, kom, da!" Hun vet at jeg er sliten, både hun og søsteren har krevd å ta sekken slik at det blir lettere for meg. De er bekymret og ønsker å hjelpe. Så søte og gode. De får noen av tingene for å lette litt, men jeg beholder sekken, sta som jeg er. Så starter vi på den siste etappen. Jeg har bestemt meg for ikke å gå til toppen, men å gå så langt som jeg fysisk makter. Og jeg tror ikke det er lenge igjen. Men så går vi tom for vann... Og jeg vet det er mange timer til vi kommer tilbake til hytta og den midlertidige sivilisasjonen. Og nesten helt på toppen av fjellet er det en liten hytte med en fyr som selger vann - og brus. Plutselig er motivasjonen der. Vi MÅ nå toppen av det fjellet. Vi MÅ ha vann! 


Det er vakkert når vi etterhvert kommer høyere og nærmer oss skylaget skritt for skritt. 
Idet vi snubler over store stener og små stener og forsøker å unngå å falle ned til isbreen under oss eller den skarpe kanten på andre siden, pauser vi hele tiden. Inni meg går 80-tallsslageren om og om igjen inni hodet mitt: "We can make it to the top, be winners to the end!" Jeg bare SKAL klare det! Jeg skal, jeg skal, jeg SKAL! 
Føttene er tunge og det føles ut som om de har blytunge lodd på for hver gang jeg løfter dem. Det blir brattere med snøpartier og vi sklir og faller gang på gang. Men nå ser vi omrisset av hytta på toppen. Det river i brystet og kroppen lengter etter vann. Vi klarer det tilslutt, jeg har fokusert på hytta og på døra og kravler meg opp og inn. Når vannet og brusen er kjøpt og finner veien inn i den varme, totalt utslitte kroppen, tar jeg endelig innover meg synet som har vært rundt meg og tatt form på veien opp. Det er aldeles fantastisk! Og det var kult å kunne stå der sammen med to av døtrene mine!



Vi har en deadline for når vi må snu, så etter 20 minutters pause etter en flere timer lang tur opp et fjell, må vi snu. Men alt er lettere nå. Og som den lille ungen jeg er, foreslår jeg for yngstedatteren at vi setter oss på baken og rutsjer ned fjellsiden på vei nedover. Som sagt, så gjort! Aldri har jeg akt i større fart - ikke engang på akebrett! Latteren kommer automatisk og det føles fantastisk forfriskende. Jeg må presse hendene langt ned i snøen for å klare å bremse slik at vi ikke havner på en annen bre nedenfor. 
Her akte vi nedover i full fart!
Så ofte vi kan, aker vi istedet for å gå. Og når vi når Styggebreen, er vi i mye bedre form enn forrige gang vi stod der på grensen mellom bre og fjell. Og nå går det mer nedover enn oppover. Over breen, av med tauet og siste etappe gjenstår. Slitsomt å gå over steinene, men veldig motiverende når vi etterhvert ser målet foran oss. 

Jeg var fullstendig utslitt etter turen, men noe så innigranskauen fornøyd med at jeg klarte det! Fast bestemt dog på at dette skulle jeg aldri gjøre igjen. 

Men så i ettertid så tenker jeg: Hm...kanskje vi skulle gjort det igjen? For det var jo kult, da!


















Wednesday, May 20, 2015

Tid til å være bare to?


Det er ikke bare enkelt å skulle være en stor familie med fem barn. For midt i alt mamma- og pappaeriet (herved et nytt uttrykk for ordboken), så er man jo to også. To individer som fortsatt trenger tid til å være sammen, tid til å bli kjent med hverandre - igjen. For samtidig med at barna vokser og utvikler seg, så foregår det samtidig en stadig utvikling av oss selv. Vi blir ikke høyere, snarere bredere, men jeg tenker nå først og fremst på at vi forandrer oss på innsiden, som voksne også. Vi lærer mer, blir sterkere, utvikler nye drømmer og ideer... livet er fremdeles foran oss. Og hvis vi ønsker å fremdeles være to, så trenger vi tid sammen. Tid til å faktisk høre hverandre, se hverandre - på andre måter enn bare over middagsbordet, i stafettpinne-utvekslingen ved utgangsdøren idet en kommer hjem og den andre skal kjøre en av barna et sted.

Vi hadde vært gift i 10 år første gang vi reiste bort uten barn. 10 år med barna alltid ved vår side, og det var helt greit. Vi har kost oss MASSE med barna. Men det kan være hyggelig å bare være kjærester litt også!

Vi har ikke familie i nærheten og da er det liksom ikke så mange som bare sier; "pytt, sann! Vi passer de 5 barna deres, vi!" For alle som bare har et par barn, er fem barn en uoverkommelig flokk. Men altså, etter 10 år, fikk jeg være med mannen min på en to-dagers jobbtur. Han jobbet på dagtid, og på ettermiddagene var vi alene, bare vi to. Det trengte vi. Og for to år siden dro vi på en kort, men "skikkelig" tur; Paris...tres bien!

Nå er barna blitt litt større og de største er 15 og 16, så nå er det faktisk mulig å finne på noe en kveld ganske ofte. Livet er travelt nok som det er og et pusterom i hverdagen er alltid sårt tiltrengt.

Sent på vinteren i år fikk vi dratt med noen venner på en hyttetur. Lang skitur i strålende vær, etterfulgt av varm badstu, god mat og hyggelig samvær. Batteriene ladet og mer overskudd til barna og hverdagen.



Men man trenger ikke å reise bort eller være borte lenge. I går var vi ute og gikk en tur sammen. Faktisk så tok vi oss en liten runde med tur-orientering, det er jo innmari alright å ha et mål med turen.

Det var utrolig deilig å være ute i skogen!





Samtidig er jeg inmari redd for elg(Elgofobi?), så når vi så mørke skygger foran oss, gikk jeg litt saktere kan du si... Heldigvis var dette det nærmeste jeg kom elg:





Alt i alt var det herlig å være ute i naturen. 


Selv å tråkke opp til leggen i iskald myrvann
                                                  og snuble og falle i røtter og kvist. 

Mannen min måtte minne meg om å se hvor jeg gikk flere ganger. Jeg er nemlig et lite barn når det gjelder å bli begeistret for ting rundt meg, så i stedet for å se på stien,






så jeg opp de lange trærne som knirket i vinden, 

beundret solspeilet i dammene, de åpne slettene med hvite trær... ikke minst måtte jeg ta bildet av skjelett-hodet jeg fant! (Hadde tenkt å ta det med hjem til ungene, men ok, da. Jeg skjønner at vi ikke egentlig har plass til å lagre alskens steiner og skjelett.)



Tingen er ihvertfall; om dere er kjærester uten barn eller med barn - ta tid til å komme vekk fra hverdagen, om så bare for en time en gang i blant. Det gjør godt på så mange plan, bare kjenn på det. Kos dere!








Monday, May 11, 2015

We have become those "lame" parents!

You know, the kind of parents that do "healthy" stuff that you know you should do or don´t care, but still make you feel you should do...I don´t know, you know what I mean, don´t you? 

No matter, fact is, we have stopped having candy on the weekend. (What!? How can they be so mean to their children!)
Well, it is not because we have become super health freaks or anything. (Which we kinda wanna be, but we really are not up to it) 
Thing is, our 12-year old daughter has had a lot of stomach pain. And it seemed to get worse when she ate chocolate ...and potato crisps. (Oh, no!) So she decided - all by herself - that she would not eat that any more. So for a while we continued like before. Come Saturday night and she would eat her self chosen replacement; Ritz crackers and Philadelphia Cream cheese whilst the others were cramming in chocolate and crisps. 

But come on - it is no fun at all to see others eat and enjoy themselves with something you really love, while all you can do is watch! I know! I have tried that myself, time and time again. I fill the Saturday sweetie bowls with candy and a certain percentage disappears - in addition to the moving of some things to the back of a closet to save for later. (Later = 15 minutes later)  Anyway, I understood her despair as she watched the others munch before her. 

After a little talking, especially with the two youngest ones, we decided that the Bakkland family was quitting the Saturday candy routine. Not for ever. Birthdays, Christmas, Easter...bring it on! But our regular Saturday candy is gone. 

Then the question arises, what are we to replace the candy with? For us, we have vegetables and dip, berries with vanilla or rasberry dip, or home made fruit salat. For now it is working A-OK. And we even get more than our prior usual share of vegetables and fruit! 

Orange juice soda is great!

Melon, grapes, orange, strawberries...


I have to be very honest here, though. When I go to the store, sometimes a small bar of Kick-Licorice disappears  (Eh hrm..to clarify: when I say disappear  I mean I pay for it, but then, somewhere between the shops and the house...it is gone!)

But I eat a lot less than before. I am a chocoholic, but this addiction is better with doing the once-in-a-while thing. It is so much harder when I decide not to do it at all. Now, if the urge to eat the divinity of sugar, fat and cocoa gets too strong, I let myself beckon to it. But we no longer have regular dates. Not even the children. 

I have no idea how long this will last, but for now, we are enjoying it! 


Nå har vi blitt sånne kjipe foreldre!

Du vet, sånne foreldre som gjør sunne ting som man helst ikke skulle hørt om for man har egentlig ikke lyst til å bli minnet på noe som man ikke gjør, som man kanskje burde, men som man egentlig kanskje skulle latt være, eller synes er teit at andre gjør, eller... vet da sannelig ikke jeg!

Uansett, vi har faktisk sluttet med lørdagsgodt. (Gisp! Hvordan kan de være så slemme mot barna!?)
Ikke fordi vi i utgangspunktet skulle være sunnere (som vi i mange år har prøvd uten å få til), men det er nå engang det som er resultatet. Det har seg nemlig sånn at jentungen på 12 har hatt mye magevondt. Og dette skjedde blant annet når hun spiste sjokolade... og potetgull. (Ooops!) Så hun - av seg selv - ville ikke ha det mer i frykt for magesmerter. Vi prøvde å fortsette som før, noen fikk godis, hun fikk ritz og Philadelfia (som hun selv hadde valg som erstatning). 

Men... det er da vitterligen ikke noe gøy å se på at andre sitter der og knasker og mumser og koser seg med det du vet er sååååå godt! Jeg vet, jeg har prøvd det selv. Skal liksom slanke meg mens ungene spiser godiset sitt - jommen sa jeg smør! Mens jeg deler det ut i hver sin bolle, så forsvinner det jammen noen prosent, gitt! Og noe legger seg i skåler langt bak i skap til en annen gang( = om 15 minutter) Så jeg hadde full forståelse for fortvilelsen over å ikke kunne spise noe de andre spiste rett foran henne. 

Etter litt samsnakking med de to yngste spesielt, ble det besluttet at familien Bakkland skulle slutte med lørdagsgodis. Ikke for alltid. Bursdager, jul, påske, 17.mai, spesielle anledninger - bring it on! Men som fast lørdagsgreie...nope. 

Så da er jo spørsmålet; hva skal man erstatte med? Her går det på grønnsaker og dip, bær med vanilje- eller bringebærkesam, eller hjemmelaget fruktsalat. Foreløpig funker det helt fint. Og vi får i oss mere grønnsaker og frukt på kjøpet! 

Juicebrus er kjempegodt!




Jeg skal være ærlig, det hender det forsvinner en Kick-lakris i all hemmelighet når jeg er i butikken(ehrm...med forsvinner så mener jeg altså at jeg betaler for den, før den blir sporløst forsvunnet mellom butikken og huset vårt.) 

Men jeg kjenner at det er deilig å spise mindre godterier og potetgull, jeg er nok en sjokoholiker, men i forskjell fra andre avhengigheter, så skal det nok gå bra med denne når jeg fortsetter i ny og ne, bare ikke så ofte som før. Jeg gikk faktisk flere uker uten etter nyttår - til påskeeggene kom i butikken... de er bare så himla gode! Da gikk jeg på en sjokosmell av stort kaliber. Men nå spiser jeg bare mindre, jeg har ikke sluttet, så hvis sjokolysten blir for stor, så unner jeg meg det. Men noen regelmessig date har vi ikke lenger. Ikke engang barna. 

Hvor lenge det varer, aner jeg ikke. Men vi koser oss og det går ihvertfall bra nå!



Thursday, April 23, 2015

Todays little happening:surgery - removing something rather unusual

I don´t often bring my kids to the hospital for surgery(grateful for that). And then again, this was only a minor operation(Grateful x2). One that can even make us smile a little. 


Soon ready for action. 

What makes us smile, is the reason why we had to come to the hospital for surgery. Why we have waited for months for this surgery. And I am just about to tell you. 



Can you see which bodypart is revealed? Yapp! A finger. Some people get a splinter in their finger. My eldest daughter had lead in hers - nope, not the bullet kind of lead. She had gotten a piece of lead from a pencil stuck under her skin. The skin had incapsulated it and it was going nowhere fast.  So that is what the surgery was for; removing pencil lead from under her skin! 


Soon finished with the sewing. 

I am pretty cool about medicine gore on tv, but as a mother I am not even capable of watching as she got a shot...

I am happy we only had a short visit to the hospital and have no more in sight. And for some odd reason, it turns out that this was a fairly rare kind of surgery. I wonder why... ;-)

Dagens "happening" - på operasjonsbordet

Ikke ofte jeg har med ett av barna til sykehuset for operasjon(heldigvis). Og dette var bare en liten, liten operasjon. (Heldigvis x2) 

Klar til action straks. 

Det som er litt morsomt er hvorfor vi altså måtte på sykehuset for operasjon. Hvorfor vi har ventet i månedsvis på operasjonstime. Og det skal du få vite nå. 


Ser du hvilken kroppsdel som titter frem? Jepp! En finger. Der noen får flis i fingeren hadde da altså min eldste datter fått bly i fingeren - eh...nei. Ikke en kule. Det var derimot en blydel fra en trykkblyant. Og dette hadde vokst inn under huden. Så vi var altså på sykehuset for å fjerne blyantbly fra en finger! 

Snart ferdig å sy sammen.

Jeg er egentlig ganske tøff når det gjelder å se på gufne greier på TV, men med mine egne barn klarer jeg ikke engang å se på at de får bedøvelsessprøyte...
Glad for at dagens sykehusbesøk er over og at vi ikke har andre i sikte. Snipp - snapp - snute, så var blyantblyet ute! :-)

Tuesday, March 10, 2015

Why my (and perhaps your) search for perfect always fails...


Not too long ago I had a conversation with a colleague of mine in connection with a few questions I had regarding work. She said something to me that was like turning on the light inside me: "It seems as if you are trying to manage everything at once. You can´t. You have to give it about three years!" 
And I knew she was right. I was trying to get a hang of everything - straight away, when it was in fact an impossible task. 

Not just that. I became aware that it was how I was trying to live my life too, in all aspects, as a mum, as a wife, as a fellow human being... We have so many roles as a human and I was really trying to get everything done, and everything done right. At once. 

Striving for perfection becomes a terrible ordeal when you don´t realise it is impossible to obtain. 

If my goal is to jump to the moon, but I only manage to jump a few feet, it would feel like a terrible failure! But... if it is possible for us to see that it is utterly IMPOSSIBLE to jump all the way to the moon, a few feet is quite alright and you can feel ok about what you have done. 

And that is the world I am now introducing myself to: seeing my limits. One should think that it would be a negative thing, but on the contrary, it opens my eyes to the reality of what I can do, and compare my accomplishments to that instead. That makes it possible to be so much  more content and happy with oneself. If I can´t jump to the moon, there is no point in being sad for not making it! 

In addition to that, it is important to accept that all we can do, is not obtainable either. Life consists of so many variables that affect us, and so many considerations - it is important to look further than the tip of our nose. 

Sometimes, a 30% effort IS 100%. And then we have to be content with that. 


"It would be very quiet in the forest
if nobody sang
but the birds who sang the best"
- unknown

To me that means that we all, no matter what we are able to do or not, are a very important part of that puzzle which is life. We don´t have to be perfect, so why die trying? 

Wishing you a great - and unperfected - day!



Katinka



Wednesday, March 4, 2015

Hvorfor min (og kanskje din) jakt på det perfekte, feiler...



For ikke lenge siden snakket jeg med en svensk kollega i forbindelse med noen spørsmål jeg hadde på jobben. Hun sa noe til meg som var som å slå på et lys for meg: "Det virker som om du prøver å få til alt riktig med en gang. Du må gi det tre år". Da gikk et opp for meg at hun hadde rett - jeg prøvde virkelig å få til alt med en gang og det var egentlig en umulig oppgave. 

Ikke bare det, det gikk opp for meg at det var sånn i alle aspekter av livet mitt, som mor, som kone, som medmenneske, ja alle rollene vi som mennesker har - og det er mange! Jeg prøver å få til alt - nå!

Å jage etter det perfekte blir et blodslit når man ikke inser at det man tror er mulig, faktisk ikke er det. 

Det er klart, hvis målet mitt er å hoppe opp til månen, men bare klarer å hoppe en meter, så føles det som et SKIKKELIG nederlag! Men hvis man bare klarer å skjønne at det faktisk er praktisk umulig for et menneske å hoppe helt til månen, men at en meter er helt alright, da føler man seg faktisk litt ok allikevel. :-)

Og det er den verdenen som nå begynner å åpne seg for meg: å se mine begrensninger. Kanskje skulle man tro at det var en negativ ting, men fordi det åpner for at jeg klarer å se realiteten av hva jeg kan klare og ser hva jeg klarer i forhold til det, så er jeg langt mer fornøyd med tilværelsen. 

I tillegg så må jeg klare å godta at ikke alt jeg kan klare er oppnåelig heller. Livet består av mange variabler som påvirker oss og mange hensyn å ta - det gjelder å se mer enn bare rett foran nesetippen.   

Av og til er 30% faktisk 100%. Og da må man være fornøyd med det. 

"Det ville blitt svært stille i skogen 
hvis ingen andre sang
 enn de fuglene som synger best"
- ukjent

For meg så betyr det at vi alle, uansett hva vi får til eller ikke får til, har en viktig del av det puslespillet som er livet. Vi MÅ ikke være perfekt, eller best. Så hvorfor gå til grunne i forsøket? 

Ha en fortsatt fin - eller uperfekt - dag! 

Katinka


Sunday, February 1, 2015

Mum, you can leave now...

We have just been through a big decision on behalf of one of our children. We have had our kids at a private school and have been really pleased with it. Small classes and many teachers in addition to good values. But for our youngest girl, the road to school became too long. 

My experience both as a mum and as a teacher, is that firstgraders enjoy learning and they look forward to school every day. But for our first grader, the road to school has been a huge challenge and she dreaded going to school. We therefore decided to try the school nearby where we live. It was success from day 1. 


The second day she tries out the day care facilities for schoolchildren. There are few kids there when we arrive this early morning. But one of the girls she will be starting school with, waves at her. As she approaches us, my daughter tells me:
- Mum, you can leave now...
Then she stretches out her arms and wants a proper hug and a kiss before I leave. - Bye, Mum!

It hurts a little. Just leaving. My wee one is in a new element with few people she knows, but she feels strong enough to let me go. But I think she can see the doubt in my eyes, because she adds: - Mum, you have to get to work on time, you know. 
A little reluctantly I start walking away into the blue morning as the snowflakes fall silently to the ground. Her words keep repeating in my mind:

- Mum, you can leave now...

And I think about the bigger picture. How my eldest children are on the threshold of their own lives and symbolically will say the same words: - Mum, you can leave now.

It will be a painful secession for me as a mum. All you want is to watch over your children and look out for them. But there comes a time when you have to let go and leave them to tread their own road.






I am not ready to let go yet. But I know that the time is closing in faster than I can fathom. I am so blessed to have five wonderful children that I love tremendously. But little by little they will have their own families and cooking for 7 will become cooking for 2. The laundry baskets will be emptier and the mess will be just about gone. Less straining, but oh so empty. 

Still the house is full of laughter and challenges and mess, but i understand that I should just love it all as long as it lasts. Because I am not ready to hear those words yet. 

- Mum, you can leave now...