Tuesday, October 22, 2013

En liten dommedag

Det er ikke mye morsomt å gå igjennom dagen mens man venter på en telefon. Vente på en stemme i andre enden som skal si at "Ja, du fikk jobben" eller "Dessverre, det ble ikke deg denne gangen". Så lite morsomt at det egentlig er litt slemt. Skjønner uttrykket "å bli holdt på pinebenken", liksom.

Jeg har holdt meg opptatt mesteparten av dagen, ryddet og organisert, veldig spennende, jeg vet. Men det holder tankene mine borte. Men nå er mesteparten av dagen gått og jeg har enda ikke hørt noe. Kan du ikke værsåsnill og ringe, kjære telefonen min?! Så jeg kan vite og gå videre med livet, uansett retning?

Før intervjuet var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig ville. Men nå vet jeg. Jeg har faktisk veldig lyst på jobben. I går natt drømte jeg at jeg var på jobb på en skole og det føltes så bra. Kommunikasjon og samhørighet med elever og foreldre. Jeg ble minnet på hvor fantastisk det er å jobbe som lærer. Ja, det er slitsomt, men det er samtidig så veldig... hva er det norske ordet for... rewarding. Jeg våknet med en god følelse inni meg og da gikk det opp for meg at jo, jeg vil gjerne ha denne jobben. Selv om det er litt kjørevei. Selv om det kanskje betyr at vi må selge favorittbilen, en gammel Caravelle med god plass til hele familien, for den er et bensinsluk. Noe så veldig også. Så du skjønner, kjære telefon, vær snill og ring så jeg vet hva som skjer!

Og der var mandagen over og vi er over i tirsdag. Det var forrige mandag jeg var på intervju og jeg fikk beskjed om at jeg skulle høre tilbake før helgen. Så fikk jeg telefon om at jeg skulle få høre det påfølgende mandag. Som altså kom og gikk uten at telefonen ringte. Idag er det blitt tirsdag. Midt i foreldresamtalen med eldstedatteren, ringer telefonen. Ukjent mobilnummer. Jeg beklager overfor læreren og sier at jeg må ta den fordi jeg venter en viktig telefon. Trykker på tasten og hører at jo, nå kommer det. Dette er telefonen jeg har ventet på. Det tar ikke så mange sekundene å få vite det. Avgjørelsen som former livet videre på en eller annen måte... akkurat nå bestemmer den at jeg har et sted jeg skal til. Det er på tide å ta på lærerhanskene igjen og hoppe i det. Jeg har fått jobb! Og jeg er faktisk glad for det. Heldigvis.