Friday, August 25, 2017

Dumme dager


Det er sånne dager som idag som er dumme. Sånne dager der du våkner med migrene og feberlignende symptomer og kroppen bare vil ligge i senga og tårene bare renner. Og du ikke kan. For om noen timer blir det bursdagsselskap for yngstemann. Det må bakes og ryddes. Vanligvis er jeg veldig glad i begge deler, men ikke idag. Idag vil jeg ikke. Idag vil ikke kroppen. Og ihvertfall ikke hodet. Smertestillende til frokost igjen.

Det er sånn å være mor og samtidig ha fibromyalgi. Man har vondt og er syk, men så må man allikevel. Det er rett og slett ikke mulig å sette bort den jobben. Ikke hadde jeg villet heller. Men det gjør det ikke enklere. Masken må på. Smilet må smøres på. Den energien som ikke finnes, må hentes frem fra dypet. Jeg tror jeg hadde blitt en topp idrettsutøver, tenker jeg på sånne dager. Der de sporter mot mål og bruker det mentale til å tvinge kroppen til å presse mer ut enn det de egentlig har og orker og tåler. For akkurat det er jeg jaggu god på!

Det er tortur å aldri vite hvordan neste dag blir. Uten å vite hvordan kroppen takler enkelte ting og dermed gjøre for mye. Gå uten særlig søvn over lengre perioder. Klart det tapper.

Akkurat nå er jeg i en periode der en hel natt med søvn taes takknemlig imot som et mirakel. Et fjell som kom til meg. Utrolig, men sant. Og sykt deilig.

Samtidig vil jeg jo så gjerne leve litt innimellom. Gå en tur. Padle forsiktig. Kjenne vinden mot ansiktet og føle musklene bli brukt. Det går som oftest bra så lenge jeg er forsiktig. Men innimellom går man på en smell uansett hvor forsiktig man rører kroppen. Det er dog ikke svar for meg å sitte i sofaen eller ligge i senga hver dag. Det er ute jeg føler jeg lever. Og så lenge jeg klarer det skal jeg forsette å kjempe mot dette dumme dyret av en sykdom. Selv om vi må leve sammen så betyr det ikke at jeg må godta det. Jeg googler for harde livet om alle måter å få en bedre hverdag på og implementerer det jeg kan.

Jeg har stor tro på at mat og kosthold hjelper. Ned 12 kg på 3 måneder med lavkarbo. Følte meg topp! Etter en fantastisk sommerferie - med utskeielser i matveien - så er det tilbake til hverdagen. Med stress og dårlig mat bærer det nedover igjen med helsa. Maten kan jeg gjøre noe med igjen, men det er verre med stresset. Med 5 barn så er det mye bekymringer og praktiske gjøremål. Sånn er det bare.

Akkurat nå tar jeg en dag av gangen og er fornøyd for hver dag som går uten at jeg har "gitt opp" å prøve livet. Man må alltid prøve. Man må alltid fortsette. Det amerikanske postvesenet har et uoffisielt motto:

"Neither snow nor rain nor heat nor gloom of night stays these couriers from the swift completion of their appointed rounds"

Både du og jeg er en del av livets "postmenn". Vi har oppgaver som må utføres, som ektefeller, venner, familie, bekjente og som enkeltstående mennesker. Når jeg sier oppgaver, så mener jeg like gjerne bare det å være til. Å være tilgjengelig for de rundt oss. Å dele smil. Å dele sorg. Styrke hverandre. Og det gjelder uansett værforhold i livet vårt.

Ja, ja. Så er nå dette en dum dag.
Men det er en dag som jeg har fått. Da er det best å prøve å gjøre det beste ut av det.
Og i morgen kommer en ny. Heldigvis...


Wednesday, March 16, 2016



900 meter over havet midt i tjukkeste Norge

eller Noreg som dei seier her...

Jepp. Her sitter jeg. Med snøkledte fjell og trær så langt øyet kan se. Hvorfor? Livet tar ikke alltid de svingene en har lyst å være med på, men man har liksom ikke noe valg. Etter flere år der helsa har vært en utfordring som har gått opp og ned, har jeg fått diagnosen fibromyalgi, Sånn egentlig var det ikke noe overaskelse, men det har allikevel ikke helt gått opp for meg. Jeg har levd et veldig aktivt liv og det å se at det blir tyngre og tyngre er ikke mye moro. Men heldigvis er det jo noe man kan gjøre selv for å få det bedre. Og i helselandet Norge, har jeg vært så heldig å få plass på rehabilitering, i Rauland i Telemark. Det var en fire timer kjøretur på alt fra asfalt til is, gjennom storbyer og tilslutt i mindre og mindre tettsteder, veien ble smalere og smalere. 

Plutselig så jeg en stavkirke og som en japansk turist, vrengte jeg bilen av veien og tuslet ut for å ta et bilde. 




Norge er sannelig vakkert! 

De vakre fjellene som plutselig lå foran meg rett etter en sving...

Det kommer til å bli tøft å være borte fra familien, men med påskeperm så skal det nok gå. Og med den vakre naturen som ramme rundt et opphold som skal gjøre meg sterkere både fysisk og psykisk, så blir dette en sving i livet som kanskje ikke er så verst allikevel... 

Katinka 


Tuesday, January 12, 2016

Livet er det som blir til mens du er opptatt med å legge andre planer


Er det en ting jeg(og alle andre) har begrensede ressursser av, så er det tid. For å få til alt som må gjøres og det som burde gjøres, så må det organisering til. Og planlegging. Jeg er usannfattelig glad for påminnelses-appen på telefonen min. Uten den hadde jeg ikke klart å samle hodet nok til å få til det jeg klarer i hverdagen. Idag var intet unntak. Mannen skulle bort og jeg hadde nok av ting som jeg skulle få til før og mellom leksehjelp, egentrening, husarbeid, osv. Tingen er, selv om man har planer, så betyr ikke det at de blir fulgt. Og når planen er å komme rett hjem og trene, så passer det grisedårlig å komme hjem med en gedigen hodepine. Grrr. Jeg hadde aller mest lyst å bare grave meg ned under dyna så fort jeg kom hjem. Det var nå blitt planen. 

Barna er i gang med lekser i det jeg kommer inn døra og flere titter opp og erklærer at de skal ut og leke i snøen etterpå. (What? Mine barn? Gå UT og leke? Fantastisk!) "Men mamma, vi vil at du skal bli med ut". Hodet dundrer og hjertet synker. Er det en ting jeg faktisk koser meg med, så er det å leke i snøen med barna. Men kroppen er ikke der. "Beklager, men jeg har så fryktelig vondt i hodet og føler meg ikke så bra."
"Men du kan ta smertestillende så kanskje du blir bedre litt senere?"

som sagt, så gjort, og vanligvis hjelper det lite og ingenting, men under over alle under, så funket det. Etter middag bar det ut i hagen med tre av ungene, mens eldstemann var inne og lagde bolledeig. Det ble graving av snøhule i lyset av en lyslykt. Og godfølelse. 


Nå gjør de ferdig leksene nede, mens yngstemann får en liten dose Disney og mor får knastret noen minutter på tastaturet mellom oppvaskmaskin og vaskemaskin som fylles og tømmes. Lukten av boller stiger ut av kjøkkenet og fyller huset og det er snart tid for legging av de yngste og en liten dose "Dr.Who" på Netflix med de tre eldste. 

Ja,ja. Da fikk jeg ikke gjort det jeg hadde planlagt idag. Men hva gjør vel det? Det er ikke mulig å angre på at man har kost seg med ungene sine. Da har dagen vært bra. Uansett.

Overskriften er et sitat fra en ved navn Saunders, men jeg kjenner det best fra John Lennon's sang "Beautiful boy" (om sønnen hans). Og forlater dere herved med den sangen "stuck in my head". 

"Life is what happens when you're busy making other plans"... *nynner videre

Saturday, January 9, 2016

Om livet og døden og sånn....


Starten av et nytt år er alltid som det blanke arket "med fargestifter tell". De fleste blir inspirert til å få til noe de ikke har fått til før. Og som regel går det bra sånn i starten. I fjor for eksempel, skulle jeg ikke spise sjokolade. (Yeah, right!) Det gikk ikke mer enn 8 uker før jeg sprakk. Og det til gangs! Skulle så gjerne gått ned ganske mange kilo i fjor. Men fakta er at når året var omme, så var det bare med 2 kg mindre enn fjoråret. Så... da står det på lista igjen i år også. (Ikke slutte med sjokolade, altså - man skal jo tross alt leve litt) 

Men det er andre ting som betyr mer. Grunnen til det er at en arbeidskollega av mannen min døde ganske uventet av hjerteslag. Det fikk meg til å tenke. En dag på vei hjem, satt jeg i bilkø og tankene surret rundt hans død. 

"Så dette ble livet ditt. Fra A til B. En ferdig, fiksert målbar lengde av ditt liv på jorden. Hva hadde du sagt om du hadde visst. At det skulle bli livet ditt. Hele livet ditt. Er du fornøyd? Skulle du gjort mer av noe? Mindre av noe? Hva hadde du gjort annerledes?

Tankene gikk da også til eget liv. Hva er jeg fornøyd med? Hva burde jeg gjort mer av? 
Og det forandret noe i meg. Det er kanskje ikke så merkbart på de rundt, men det er en forandring i hjertet mitt. Og prioriteringene mine. Jeg løper ikke rundt og lever livet som om det er min siste dag på jorden, for det ville vært annerledes. Men hver dag skal telle samtidig som hverdagslivet skal gå sin vante gang. 


Den herlige gjengen min, som mine hverdager blir delt med.
(Minus Leah som var inne den gang bildet ble tatt for noen år siden.)
Jeg elsker å se på film! Og da allerhelst katastrofe filmer av apokalyptiske dimensjoner. Og grunnen er ganske enkel: Et av plottene i de type filmene er at noen ikke har det så bra sammen (komplisert kjærlighet, komplisert skilsmisse etc). Men etterhvert som filmen driver frem, hverdagen bryter sammen og det handler om å overleve, krymper problemene. For da kan de se. De kan se hva som er viktig og hva som er unødvendig. Av en eller annen grunn, når man må prioritere, vokser kjærligheten, fordi man føler den på en helt annen måte. Øynene åpnes for det som er viktig. Og det gjelder ikke bare i mann/kvinne forhold, men i søskenforhold, nestekjærlighet blant ukjente, naboer, you name it. 

Jeg liker det mennesket blir når det blir nødt til å se døden i øynene. For da ser det også det viktigste av alt. Det er naturlig når noen rundt oss dør, at vi blir stående og se oss selv og eget liv i speilet. Og det kan være mektig inspirerende og se oss selv ovenfra. Hvor er vi, og hva er det vi egentlig ønsker? Hva er det viktigste når alt kommer til alt? Og hvordan kan man fokusere på det samtidig som man balanserer hverdagen med alt den krever? For det er der det ofte blir borte. 

Men hver dag kan man spørre seg: 

"etter at alt som må gjøres er gjort, hva ønsker jeg av dagen i dag? Hva kan jeg gjøre som gir denne dagen litt verdi/glede/kjærlighet? "


Små frø kan bli til store trær hvis man bare husker å vanne dem. 




Friday, September 4, 2015

Små bilder fra min barndoms kuperte terreng


 For en del år tilbake skrev jeg disse korte snuttene om minner som sitter fra barndommen og som fremkaller mange forskjellige følelser. Når jeg fant dette i dag, tenker jeg på mine egne barn som er i samme alder - hva vil de huske fra barndommen sin? 



Diesellukten river i nesen, og sammen med den gyngende bussen, gjør den meg kvalm. Alle de voksne sitter. Ingen ser på meg. De vet vel at egentlig burde de vel la den lille jenta få sitte, men jeg tror jeg er usynlig for ingen gidder å bry seg. Ikke før sjåføren tilslutt hiver seg på bremsen og brøler bakover. De tynne fingrene mine klamrer seg til stolpen jeg står ved. Flere reiser seg, og jeg trykker meg flau ned i et av de plutselig ledige setene og stirrer ut av vinduet. Etter hvert gror det frem et smil. Utenfor bussen galopperer en hvit hest. En blank og flott araber hest. Og oppå sitter jeg. Sitter der stolt og rak, og gynger i takt med bevegelsene til hesten. Alt er perfekt og jeg viser dem alle sammen. Hvem jeg egentlig er. For jeg er mer enn de tror. Det er bare ingen som ser det.

De syns det er rart at jeg spiller i barneteateret. Jeg er jo egentlig bare skygge. Men på scenen blir jeg en annen. Da blir jeg sterk. For da trenger jeg ikke være den alle tror jeg er. Den stappfulle salen gjør meg ingenting. Der henter jeg bare styrke. De som er der forsvinner liksom, og jeg bare er.

Vi sitter i bilen etter en vellykket forestilling. Praten mellom de andre går lett, og det dogger på innsiden av vinduene i den kalde, blå folkevognen. Plutselig kysser de, Eirik og hun blonde. Det knyter seg inni meg. Hardt. Kvalmen stiger og hodet dunker, dunker. Jeg tvinger meg selv til å se ut. Men det går ikke an på grunn av vindusduggen. Jeg studerer de tåkete mønstrene intenst, og kjenner halsen snøre seg. ”Så du det, eller?” Jeg snur meg uskyldig mot dem. ”Hm?” De ler. ”Hun er for liten til å skjønne sånt”. Så snur de seg bort igjen og jeg stirrer fortvilet ut vinduet. Men det går fremdeles ikke. For nå er det øynene som dugger. For liten!? Så får de bare tro det. Det jeg vet er at han jeg har elsket siden jeg kan huske, siden alltid, nettopp kysset noen andre. Elske er et stort ord. Jeg er nesten ti år, men jeg er sikker på at det er det jeg gjør. Men forgjeves. Håpet som har ligget der inne, langt inne, men alltid der, siger vekk. Renner ut av kroppen og gjør skyggen min svakere.

Egentlig har jeg bare ei god venninne. Hun har Sky-Channel og alt som finns av Barbie og Playmo. Det er gøy å leke der. Hjemme står den lille svart/hvit tv-n foran den knallgrønne veggen og gjesper. Da er det mer gøy å leke i skogen. Med broren min og kameraten hans starter vi DTD. Det står for De Tre Detektiver. Vår første sak er et mord. Onkelen til kameraten vår. Vi kryper inn under hytta der han sist var sett. Klarer å bryte oss inn i boden utenfor hytta. Sjekker rundt. Vet egentlig ikke hva vi er ute etter, og finner det heller ikke. Av og til har vi møter midt på natten. Klokka tolv møtes vi på tunet. Prater noen få minutter og så går vi inn og legger oss igjen. Men vi har hatt midnattsmøte. Og ingen foreldre vet. Det er så utrolig kult. Av og til blinker vi bare med lommelyktene på tvers av tunet, i stedet for å møtes. Men det er viktig med den deilige følelsen av å gjøre noe hemmelig. Midt på natta. Verden sover, men vi er våkne.

Det er nyttårsaften og pappa heller champagne over telefonen mens han snakker med moren sin langt borte. Han ler og fniser uten å se det alvorlige ansiktet mitt. Det er min bursdag, men hans fest. Tidlig dagen etter sniker vi oss ut av en sovende leilighet, broren min og jeg. Sammen med en annen kamerat, går vi rundt og plukker opp alle rakettene fra i går. Samler alle i en pose, og så setter vi oss ned. Tømmer rakettene for pulver, en etter en, til en liten haug. Når alle er tomme, drar vi fram fyrstikkesken. Men den første fyrstikken, sniker vinden seg frem og slukker. Den vet hva som kan skje. Enda en gang er den der. Men så setter vi hodene våre tett sammen og får den lille flammen til å holde ut. Heldigvis lener vi oss tilbake før vi slipper fyrstikken oppi rakettkruttet. Ved et under slipper ansiktene våre unna den plutselige eksplosjonen. Varmen som smeller over oss, får oss til å skvette bakover. Men det er ikke over. Foten til kameraten vår, tar fyr, og han løper hylende hjem.
Dagen etter når vi spør om han vil være med ut og leke, står han på verandaen i andre etasje og slenger foten sin over. Bandasjert til over kneet. Han får ikke leke med oss igjen. Ever.

Senere en gang skal vi bare lage et lite bål. Men gresset er knusktørt. Det sprer seg med rekordfart, og de voksne som er der med barna sine, løper alle hjem. Broren min og jeg slukker og slukker. Gråter sorte, askefylte tårer og brenner oss på metallplata vi bruker for å slukke. Joggeskoene tar heldigvis ikke fyr når vi tråkker fortvilet i flammene. Heller ikke buksa som henger utenfor. Tilslutt, svette, utgråtte og sorte av røyk, er flammene døde og vi kan gå hjem.

Venninna mi og jeg skal være hos barnevakten en stund. Han setter på en tegnefilm. Så spør han om ikke vi vil se en annen film. Vi skjønner ingenting av den først før grøssene kryper inn under huden og klyper seg fast. Gjenferdene i filmen og skrekkhylene fra hovedpersonen. Etter filmen jager barnevakten oss rundt huset med en brødkniv. Løper rundt og rundt og rundt. Vi er skrekkslagne og føler det som om himmelen åpner seg det øyeblikket pappa kommer for å hente oss. Men marerittene fra filmen og taggene på brødkniven bor i hodet mitt hver natt i mange år. Jeg klarer ikke å glemme. Ikke engang nå.

Føler fremdeles noe rart inni meg når jeg tenker på den eneste gangen jeg inviterte hele klassen til bursdag. Alt var så stilig og jeg gledet meg sånn. Vi bodde langt bort, og av hele klassen, så var det bare tre som kom. Festfylt langbord og fire små mennesker. Magen ble full av skuffelse. Over alle som ikke kom, og fordi pappa hadde gjort så mye for så få. Hvis det var flere bursdager etter denne, så er de borte i tåken nå. Skuffelsen har spist minnene fra dem alle.

Men jeg husker de gode søndagsturene med pappa. Gleden når jeg fikk reise og besøke mamma. Fotavtrykket til broren min som fremdeles var trykt godt inn i do-døren da pappa solgte leiligheten. Fra en av de billion kranglene vi hadde. Husker drømmen jeg hadde. Da jeg en dag klarte å fly. Tok fart over asfalten i skolegården, og steg opp i luften. Svevde og fløt over dem alle. Det var sånn å bli voksen. Endelig klarte jeg å fly. Og om de ser meg galopperende på den hvite hesten eller ikke, betyr ingenting lenger. For smilet mitt er der. Og jeg vet at jeg ikke er en skygge lenger. Har aldri vært det. Har bare ikke visst det før nå.


Meg som liten på Islandshesten Hrimnir. Allerede da klarte jeg å ri barbak alene.
Hesteryggen var et fint sted  å være i barndommen. 






Tuesday, September 1, 2015

Den tunge veien opp...

Jeg er ikke spesielt utholdende eller i spesielt god form, men allikevel bød sommerens store eventyr, topptur til Galdhøpiggen, bare på sommerfugler i magen. Det skulle bli så tøft(=kult) å gå til toppen av Norges høyeste fjell! Lite visste jeg hvor tøft...(=slitsomt)
Oppvarmingen til denne begivenheten var en teltleir - i vind og øs pøs regn. I natur verdig et hvilket som helst norskt eventyr var allikevel humøret 90% på topp + 10% frustrasjon over å være i vakker natur, men neddynget av tåke og regn. 




Men dagen vi skulle på Galdhøpiggen startet uten regn. Med skyer som sakte, men sikkert vek til side for en sol som ønsket å vise seg fra sin beste side. I følge guidene på Galdhøpiggen, var dette en av bare 10 slike fantastiske soldager som fjellet bød på i løpet av sesongen. Vi følte oss skikkelig heldige. 

Etter en lengre busstur opp snirklete bakker uten rekkverk der jeg faktisk måtte lukke øynene for å kvele redselen i hjertet, var vi fremme ved Juvasshytta, der vi kunne "kose oss" med verdens flotte oppfinnelse - vannklosett, og varmt vann å vaske hendene i. Etter et raskt dykk i sivilisasjonen var vi oppkvikket og klare for turen. Vår guide hilste oss med et stort smil og "Namaste!" og vi fikk utdelt seler til bruk med tauet for når vi skulle krysse "Styggebreen", isbreen som lå mellom oss og fjelltoppen langt i det fjerne. Dette er kult! 




Turen var delt i tre deler; Første etappe var bort til kanten av breen, neste etappe var å gå i taulag over breen, og til sist var det å gå for eget tempo til toppen. 

Første del gikk forholdsvis greit til å begynne med. Vi gikk automatisk med hodet hengende ned for å følge med på steinene vi gikk på for å slippe å snuble da de var alt fra små til svære steiner i god blanding. Vi gikk i eget tempo og hvilte når vi følte for det. Snøpartiene var tyngre. Bena sank ned i snøen og det var tungt å løfte dem til tider. Men det var jo gøy! Snøballkrig i begynnelsen av August, liksom. Dette er kult! 

På veien mot breen kom vi forbi et skilt med informasjon om brefaren. En av rådene var som følger:
"I brattare parti må du unngå å miste fotfestet. Ved utglidning kan du ende i ein bresprekk eller skade deg på andre måter". 
Jasså, ja. Nei, men da vet jeg det. Da skal jeg unngå å miste fotfestet. For det er jo noe en styrer selv, lizm... Så litt farlig tur, altså. Fortsatt litt kult det og!



Så var det på tide å krysse Styggebreen. Stygg betyr visst skummel, da mange før i tiden døde da sprekkene ikke er synlige på utsiden. Vi skal derfor gå i tau slik at hvis noen faller, så faller de bare en meter og vi er så mange at flere vil neppe følge etter om det skulle skje. Jeg føler meg trygg. Første etappe er gjort, litt sliten, men klar for videre ferd. Over en isbre. Dette er kult!


Galdhøpiggen langt der oppe i det fjerne. 

Vi går i lang, lang rekke, bundet til hverandre med skikkelige rep festet i selene vi har strammet hardt over oss. Det er snø og tungt å gå, men det er ikke pauser. Vi må bare gå på. NÅ trenger jeg en pause, men vi går bare videre, trukket av de foran oss hvis vi sakker ned farten. Vi bare gå på videre. Isbreen virker som den aldri tar slutt. Omtrent midt utpå, krysser et annet taulag breen i motsatt retning. Ordene som blir uttalt treffer ørene mine etter latteren deres "De skulle bare visst at det verste er foran dem!" Så ler de enda mer. Jeg spenner bena og tråkker på midt imot smerten i bena og pusten som nå prøver å rive opp halsen. Kvalmen stiger opp i meg. Dette er ikke så kult lenger. 

På slutten av isbreen må vi opp en bratt bakke i snøen, fremdeles bundet med tau til hverandre. Føttene sklir og flere av oss faller flere ganger. Jeg er så sliten, så forferdelig sliten. Er det virkelig ikke mulig å få en pause snart!? 

Da vi omsider får koble oss fra taulaget, ser jeg en lang, flat sten som jeg legger meg ned på. Alt snurrer rundt meg og kvalmen stiger igjen. Med solbrillene på, sniker tårene seg nedover og ut. Det ser ut som jeg ligger og soler meg, men jeg er så dårlig, så dårlig. Prøver å psyke ut kvalmen. Det vil bli for flaut å kaste opp. Vil ikke, vil ikke! HVORFOR i all verden skulle jeg opp hit og gå? Dette er ikke kult. 

Etterhvert når de andre har tatt seg igjen, begynner de den siste etappen. Jeg blir sittende. Orker jeg egentlig å gå videre? Og hvorfor? Det er jo ingen som tvinger meg. Det er andre som har kommet til den konklusjonen allerede, så jeg vet at jeg ikke vil være den eneste. Jeg angrer så veldig på å ha blitt med. Dette skal jeg aldri gjøre igjen! 

Men den yngste datteren min venter på meg. " Mamma, kom, da!" Hun vet at jeg er sliten, både hun og søsteren har krevd å ta sekken slik at det blir lettere for meg. De er bekymret og ønsker å hjelpe. Så søte og gode. De får noen av tingene for å lette litt, men jeg beholder sekken, sta som jeg er. Så starter vi på den siste etappen. Jeg har bestemt meg for ikke å gå til toppen, men å gå så langt som jeg fysisk makter. Og jeg tror ikke det er lenge igjen. Men så går vi tom for vann... Og jeg vet det er mange timer til vi kommer tilbake til hytta og den midlertidige sivilisasjonen. Og nesten helt på toppen av fjellet er det en liten hytte med en fyr som selger vann - og brus. Plutselig er motivasjonen der. Vi MÅ nå toppen av det fjellet. Vi MÅ ha vann! 


Det er vakkert når vi etterhvert kommer høyere og nærmer oss skylaget skritt for skritt. 
Idet vi snubler over store stener og små stener og forsøker å unngå å falle ned til isbreen under oss eller den skarpe kanten på andre siden, pauser vi hele tiden. Inni meg går 80-tallsslageren om og om igjen inni hodet mitt: "We can make it to the top, be winners to the end!" Jeg bare SKAL klare det! Jeg skal, jeg skal, jeg SKAL! 
Føttene er tunge og det føles ut som om de har blytunge lodd på for hver gang jeg løfter dem. Det blir brattere med snøpartier og vi sklir og faller gang på gang. Men nå ser vi omrisset av hytta på toppen. Det river i brystet og kroppen lengter etter vann. Vi klarer det tilslutt, jeg har fokusert på hytta og på døra og kravler meg opp og inn. Når vannet og brusen er kjøpt og finner veien inn i den varme, totalt utslitte kroppen, tar jeg endelig innover meg synet som har vært rundt meg og tatt form på veien opp. Det er aldeles fantastisk! Og det var kult å kunne stå der sammen med to av døtrene mine!



Vi har en deadline for når vi må snu, så etter 20 minutters pause etter en flere timer lang tur opp et fjell, må vi snu. Men alt er lettere nå. Og som den lille ungen jeg er, foreslår jeg for yngstedatteren at vi setter oss på baken og rutsjer ned fjellsiden på vei nedover. Som sagt, så gjort! Aldri har jeg akt i større fart - ikke engang på akebrett! Latteren kommer automatisk og det føles fantastisk forfriskende. Jeg må presse hendene langt ned i snøen for å klare å bremse slik at vi ikke havner på en annen bre nedenfor. 
Her akte vi nedover i full fart!
Så ofte vi kan, aker vi istedet for å gå. Og når vi når Styggebreen, er vi i mye bedre form enn forrige gang vi stod der på grensen mellom bre og fjell. Og nå går det mer nedover enn oppover. Over breen, av med tauet og siste etappe gjenstår. Slitsomt å gå over steinene, men veldig motiverende når vi etterhvert ser målet foran oss. 

Jeg var fullstendig utslitt etter turen, men noe så innigranskauen fornøyd med at jeg klarte det! Fast bestemt dog på at dette skulle jeg aldri gjøre igjen. 

Men så i ettertid så tenker jeg: Hm...kanskje vi skulle gjort det igjen? For det var jo kult, da!


















Wednesday, May 20, 2015

Tid til å være bare to?


Det er ikke bare enkelt å skulle være en stor familie med fem barn. For midt i alt mamma- og pappaeriet (herved et nytt uttrykk for ordboken), så er man jo to også. To individer som fortsatt trenger tid til å være sammen, tid til å bli kjent med hverandre - igjen. For samtidig med at barna vokser og utvikler seg, så foregår det samtidig en stadig utvikling av oss selv. Vi blir ikke høyere, snarere bredere, men jeg tenker nå først og fremst på at vi forandrer oss på innsiden, som voksne også. Vi lærer mer, blir sterkere, utvikler nye drømmer og ideer... livet er fremdeles foran oss. Og hvis vi ønsker å fremdeles være to, så trenger vi tid sammen. Tid til å faktisk høre hverandre, se hverandre - på andre måter enn bare over middagsbordet, i stafettpinne-utvekslingen ved utgangsdøren idet en kommer hjem og den andre skal kjøre en av barna et sted.

Vi hadde vært gift i 10 år første gang vi reiste bort uten barn. 10 år med barna alltid ved vår side, og det var helt greit. Vi har kost oss MASSE med barna. Men det kan være hyggelig å bare være kjærester litt også!

Vi har ikke familie i nærheten og da er det liksom ikke så mange som bare sier; "pytt, sann! Vi passer de 5 barna deres, vi!" For alle som bare har et par barn, er fem barn en uoverkommelig flokk. Men altså, etter 10 år, fikk jeg være med mannen min på en to-dagers jobbtur. Han jobbet på dagtid, og på ettermiddagene var vi alene, bare vi to. Det trengte vi. Og for to år siden dro vi på en kort, men "skikkelig" tur; Paris...tres bien!

Nå er barna blitt litt større og de største er 15 og 16, så nå er det faktisk mulig å finne på noe en kveld ganske ofte. Livet er travelt nok som det er og et pusterom i hverdagen er alltid sårt tiltrengt.

Sent på vinteren i år fikk vi dratt med noen venner på en hyttetur. Lang skitur i strålende vær, etterfulgt av varm badstu, god mat og hyggelig samvær. Batteriene ladet og mer overskudd til barna og hverdagen.



Men man trenger ikke å reise bort eller være borte lenge. I går var vi ute og gikk en tur sammen. Faktisk så tok vi oss en liten runde med tur-orientering, det er jo innmari alright å ha et mål med turen.

Det var utrolig deilig å være ute i skogen!





Samtidig er jeg inmari redd for elg(Elgofobi?), så når vi så mørke skygger foran oss, gikk jeg litt saktere kan du si... Heldigvis var dette det nærmeste jeg kom elg:





Alt i alt var det herlig å være ute i naturen. 


Selv å tråkke opp til leggen i iskald myrvann
                                                  og snuble og falle i røtter og kvist. 

Mannen min måtte minne meg om å se hvor jeg gikk flere ganger. Jeg er nemlig et lite barn når det gjelder å bli begeistret for ting rundt meg, så i stedet for å se på stien,






så jeg opp de lange trærne som knirket i vinden, 

beundret solspeilet i dammene, de åpne slettene med hvite trær... ikke minst måtte jeg ta bildet av skjelett-hodet jeg fant! (Hadde tenkt å ta det med hjem til ungene, men ok, da. Jeg skjønner at vi ikke egentlig har plass til å lagre alskens steiner og skjelett.)



Tingen er ihvertfall; om dere er kjærester uten barn eller med barn - ta tid til å komme vekk fra hverdagen, om så bare for en time en gang i blant. Det gjør godt på så mange plan, bare kjenn på det. Kos dere!