Om livet og døden og sånn....

Starten av et nytt år er alltid som det blanke arket "med fargestifter tell". De fleste blir inspirert til å få til noe de ikke har fått til før. Og som regel går det bra sånn i starten. I fjor for eksempel, skulle jeg ikke spise sjokolade. (Yeah, right!) Det gikk ikke mer enn 8 uker før jeg sprakk. Og det til gangs! Skulle så gjerne gått ned ganske mange kilo i fjor. Men fakta er at når året var omme, så var det bare med 2 kg mindre enn fjoråret. Så... da står det på lista igjen i år også. (Ikke slutte med sjokolade, altså - man skal jo tross alt leve litt) 

Men det er andre ting som betyr mer. Grunnen til det er at en arbeidskollega av mannen min døde ganske uventet av hjerteslag. Det fikk meg til å tenke. En dag på vei hjem, satt jeg i bilkø og tankene surret rundt hans død. 

"Så dette ble livet ditt. Fra A til B. En ferdig, fiksert målbar lengde av ditt liv på jorden. Hva hadde du sagt om du hadde visst. At det skulle bli livet ditt. Hele livet ditt. Er du fornøyd? Skulle du gjort mer av noe? Mindre av noe? Hva hadde du gjort annerledes?

Tankene gikk da også til eget liv. Hva er jeg fornøyd med? Hva burde jeg gjort mer av? 
Og det forandret noe i meg. Det er kanskje ikke så merkbart på de rundt, men det er en forandring i hjertet mitt. Og prioriteringene mine. Jeg løper ikke rundt og lever livet som om det er min siste dag på jorden, for det ville vært annerledes. Men hver dag skal telle samtidig som hverdagslivet skal gå sin vante gang. 

Den herlige gjengen min, som mine hverdager blir delt med.
(Minus Leah som var inne den gang bildet ble tatt for noen år siden.)

Jeg elsker å se på film! Og da allerhelst katastrofe filmer av apokalyptiske dimensjoner. Og grunnen er ganske enkel: Et av plottene i de type filmene er at noen ikke har det så bra sammen (komplisert kjærlighet, komplisert skilsmisse etc). Men etterhvert som filmen driver frem, hverdagen bryter sammen og det handler om å overleve, krymper problemene. For da kan de se. De kan se hva som er viktig og hva som er unødvendig. Av en eller annen grunn, når man må prioritere, vokser kjærligheten, fordi man føler den på en helt annen måte. Øynene åpnes for det som er viktig. Og det gjelder ikke bare i mann/kvinne forhold, men i søskenforhold, nestekjærlighet blant ukjente, naboer, you name it. 

Jeg liker det mennesket blir når det blir nødt til å se døden i øynene. For da ser det også det viktigste av alt. Det er naturlig når noen rundt oss dør, at vi blir stående og se oss selv og eget liv i speilet. Og det kan være mektig inspirerende og se oss selv ovenfra. Hvor er vi, og hva er det vi egentlig ønsker? Hva er det viktigste når alt kommer til alt? Og hvordan kan man fokusere på det samtidig som man balanserer hverdagen med alt den krever? For det er der det ofte blir borte. 

Men hver dag kan man spørre seg: 

"etter at alt som må gjøres er gjort, hva ønsker jeg av dagen i dag? Hva kan jeg gjøre som gir denne dagen litt verdi/glede/kjærlighet? "

Små frø kan bli til store trær hvis man bare husker å vanne dem.