Friday, September 4, 2015

Små bilder fra min barndoms kuperte terreng


 For en del år tilbake skrev jeg disse korte snuttene om minner som sitter fra barndommen og som fremkaller mange forskjellige følelser. Når jeg fant dette i dag, tenker jeg på mine egne barn som er i samme alder - hva vil de huske fra barndommen sin? 



Diesellukten river i nesen, og sammen med den gyngende bussen, gjør den meg kvalm. Alle de voksne sitter. Ingen ser på meg. De vet vel at egentlig burde de vel la den lille jenta få sitte, men jeg tror jeg er usynlig for ingen gidder å bry seg. Ikke før sjåføren tilslutt hiver seg på bremsen og brøler bakover. De tynne fingrene mine klamrer seg til stolpen jeg står ved. Flere reiser seg, og jeg trykker meg flau ned i et av de plutselig ledige setene og stirrer ut av vinduet. Etter hvert gror det frem et smil. Utenfor bussen galopperer en hvit hest. En blank og flott araber hest. Og oppå sitter jeg. Sitter der stolt og rak, og gynger i takt med bevegelsene til hesten. Alt er perfekt og jeg viser dem alle sammen. Hvem jeg egentlig er. For jeg er mer enn de tror. Det er bare ingen som ser det.

De syns det er rart at jeg spiller i barneteateret. Jeg er jo egentlig bare skygge. Men på scenen blir jeg en annen. Da blir jeg sterk. For da trenger jeg ikke være den alle tror jeg er. Den stappfulle salen gjør meg ingenting. Der henter jeg bare styrke. De som er der forsvinner liksom, og jeg bare er.

Vi sitter i bilen etter en vellykket forestilling. Praten mellom de andre går lett, og det dogger på innsiden av vinduene i den kalde, blå folkevognen. Plutselig kysser de, Eirik og hun blonde. Det knyter seg inni meg. Hardt. Kvalmen stiger og hodet dunker, dunker. Jeg tvinger meg selv til å se ut. Men det går ikke an på grunn av vindusduggen. Jeg studerer de tåkete mønstrene intenst, og kjenner halsen snøre seg. ”Så du det, eller?” Jeg snur meg uskyldig mot dem. ”Hm?” De ler. ”Hun er for liten til å skjønne sånt”. Så snur de seg bort igjen og jeg stirrer fortvilet ut vinduet. Men det går fremdeles ikke. For nå er det øynene som dugger. For liten!? Så får de bare tro det. Det jeg vet er at han jeg har elsket siden jeg kan huske, siden alltid, nettopp kysset noen andre. Elske er et stort ord. Jeg er nesten ti år, men jeg er sikker på at det er det jeg gjør. Men forgjeves. Håpet som har ligget der inne, langt inne, men alltid der, siger vekk. Renner ut av kroppen og gjør skyggen min svakere.

Egentlig har jeg bare ei god venninne. Hun har Sky-Channel og alt som finns av Barbie og Playmo. Det er gøy å leke der. Hjemme står den lille svart/hvit tv-n foran den knallgrønne veggen og gjesper. Da er det mer gøy å leke i skogen. Med broren min og kameraten hans starter vi DTD. Det står for De Tre Detektiver. Vår første sak er et mord. Onkelen til kameraten vår. Vi kryper inn under hytta der han sist var sett. Klarer å bryte oss inn i boden utenfor hytta. Sjekker rundt. Vet egentlig ikke hva vi er ute etter, og finner det heller ikke. Av og til har vi møter midt på natten. Klokka tolv møtes vi på tunet. Prater noen få minutter og så går vi inn og legger oss igjen. Men vi har hatt midnattsmøte. Og ingen foreldre vet. Det er så utrolig kult. Av og til blinker vi bare med lommelyktene på tvers av tunet, i stedet for å møtes. Men det er viktig med den deilige følelsen av å gjøre noe hemmelig. Midt på natta. Verden sover, men vi er våkne.

Det er nyttårsaften og pappa heller champagne over telefonen mens han snakker med moren sin langt borte. Han ler og fniser uten å se det alvorlige ansiktet mitt. Det er min bursdag, men hans fest. Tidlig dagen etter sniker vi oss ut av en sovende leilighet, broren min og jeg. Sammen med en annen kamerat, går vi rundt og plukker opp alle rakettene fra i går. Samler alle i en pose, og så setter vi oss ned. Tømmer rakettene for pulver, en etter en, til en liten haug. Når alle er tomme, drar vi fram fyrstikkesken. Men den første fyrstikken, sniker vinden seg frem og slukker. Den vet hva som kan skje. Enda en gang er den der. Men så setter vi hodene våre tett sammen og får den lille flammen til å holde ut. Heldigvis lener vi oss tilbake før vi slipper fyrstikken oppi rakettkruttet. Ved et under slipper ansiktene våre unna den plutselige eksplosjonen. Varmen som smeller over oss, får oss til å skvette bakover. Men det er ikke over. Foten til kameraten vår, tar fyr, og han løper hylende hjem.
Dagen etter når vi spør om han vil være med ut og leke, står han på verandaen i andre etasje og slenger foten sin over. Bandasjert til over kneet. Han får ikke leke med oss igjen. Ever.

Senere en gang skal vi bare lage et lite bål. Men gresset er knusktørt. Det sprer seg med rekordfart, og de voksne som er der med barna sine, løper alle hjem. Broren min og jeg slukker og slukker. Gråter sorte, askefylte tårer og brenner oss på metallplata vi bruker for å slukke. Joggeskoene tar heldigvis ikke fyr når vi tråkker fortvilet i flammene. Heller ikke buksa som henger utenfor. Tilslutt, svette, utgråtte og sorte av røyk, er flammene døde og vi kan gå hjem.

Venninna mi og jeg skal være hos barnevakten en stund. Han setter på en tegnefilm. Så spør han om ikke vi vil se en annen film. Vi skjønner ingenting av den først før grøssene kryper inn under huden og klyper seg fast. Gjenferdene i filmen og skrekkhylene fra hovedpersonen. Etter filmen jager barnevakten oss rundt huset med en brødkniv. Løper rundt og rundt og rundt. Vi er skrekkslagne og føler det som om himmelen åpner seg det øyeblikket pappa kommer for å hente oss. Men marerittene fra filmen og taggene på brødkniven bor i hodet mitt hver natt i mange år. Jeg klarer ikke å glemme. Ikke engang nå.

Føler fremdeles noe rart inni meg når jeg tenker på den eneste gangen jeg inviterte hele klassen til bursdag. Alt var så stilig og jeg gledet meg sånn. Vi bodde langt bort, og av hele klassen, så var det bare tre som kom. Festfylt langbord og fire små mennesker. Magen ble full av skuffelse. Over alle som ikke kom, og fordi pappa hadde gjort så mye for så få. Hvis det var flere bursdager etter denne, så er de borte i tåken nå. Skuffelsen har spist minnene fra dem alle.

Men jeg husker de gode søndagsturene med pappa. Gleden når jeg fikk reise og besøke mamma. Fotavtrykket til broren min som fremdeles var trykt godt inn i do-døren da pappa solgte leiligheten. Fra en av de billion kranglene vi hadde. Husker drømmen jeg hadde. Da jeg en dag klarte å fly. Tok fart over asfalten i skolegården, og steg opp i luften. Svevde og fløt over dem alle. Det var sånn å bli voksen. Endelig klarte jeg å fly. Og om de ser meg galopperende på den hvite hesten eller ikke, betyr ingenting lenger. For smilet mitt er der. Og jeg vet at jeg ikke er en skygge lenger. Har aldri vært det. Har bare ikke visst det før nå.


Meg som liten på Islandshesten Hrimnir. Allerede da klarte jeg å ri barbak alene.
Hesteryggen var et fint sted  å være i barndommen. 






No comments:

Post a Comment