Tuesday, March 10, 2015

Why my (and perhaps your) search for perfect always fails...


Not too long ago I had a conversation with a colleague of mine in connection with a few questions I had regarding work. She said something to me that was like turning on the light inside me: "It seems as if you are trying to manage everything at once. You can´t. You have to give it about three years!" 
And I knew she was right. I was trying to get a hang of everything - straight away, when it was in fact an impossible task. 

Not just that. I became aware that it was how I was trying to live my life too, in all aspects, as a mum, as a wife, as a fellow human being... We have so many roles as a human and I was really trying to get everything done, and everything done right. At once. 

Striving for perfection becomes a terrible ordeal when you don´t realise it is impossible to obtain. 

If my goal is to jump to the moon, but I only manage to jump a few feet, it would feel like a terrible failure! But... if it is possible for us to see that it is utterly IMPOSSIBLE to jump all the way to the moon, a few feet is quite alright and you can feel ok about what you have done. 

And that is the world I am now introducing myself to: seeing my limits. One should think that it would be a negative thing, but on the contrary, it opens my eyes to the reality of what I can do, and compare my accomplishments to that instead. That makes it possible to be so much  more content and happy with oneself. If I can´t jump to the moon, there is no point in being sad for not making it! 

In addition to that, it is important to accept that all we can do, is not obtainable either. Life consists of so many variables that affect us, and so many considerations - it is important to look further than the tip of our nose. 

Sometimes, a 30% effort IS 100%. And then we have to be content with that. 


"It would be very quiet in the forest
if nobody sang
but the birds who sang the best"
- unknown

To me that means that we all, no matter what we are able to do or not, are a very important part of that puzzle which is life. We don´t have to be perfect, so why die trying? 

Wishing you a great - and unperfected - day!



Katinka



Wednesday, March 4, 2015

Hvorfor min (og kanskje din) jakt på det perfekte, feiler...



For ikke lenge siden snakket jeg med en svensk kollega i forbindelse med noen spørsmål jeg hadde på jobben. Hun sa noe til meg som var som å slå på et lys for meg: "Det virker som om du prøver å få til alt riktig med en gang. Du må gi det tre år". Da gikk et opp for meg at hun hadde rett - jeg prøvde virkelig å få til alt med en gang og det var egentlig en umulig oppgave. 

Ikke bare det, det gikk opp for meg at det var sånn i alle aspekter av livet mitt, som mor, som kone, som medmenneske, ja alle rollene vi som mennesker har - og det er mange! Jeg prøver å få til alt - nå!

Å jage etter det perfekte blir et blodslit når man ikke inser at det man tror er mulig, faktisk ikke er det. 

Det er klart, hvis målet mitt er å hoppe opp til månen, men bare klarer å hoppe en meter, så føles det som et SKIKKELIG nederlag! Men hvis man bare klarer å skjønne at det faktisk er praktisk umulig for et menneske å hoppe helt til månen, men at en meter er helt alright, da føler man seg faktisk litt ok allikevel. :-)

Og det er den verdenen som nå begynner å åpne seg for meg: å se mine begrensninger. Kanskje skulle man tro at det var en negativ ting, men fordi det åpner for at jeg klarer å se realiteten av hva jeg kan klare og ser hva jeg klarer i forhold til det, så er jeg langt mer fornøyd med tilværelsen. 

I tillegg så må jeg klare å godta at ikke alt jeg kan klare er oppnåelig heller. Livet består av mange variabler som påvirker oss og mange hensyn å ta - det gjelder å se mer enn bare rett foran nesetippen.   

Av og til er 30% faktisk 100%. Og da må man være fornøyd med det. 

"Det ville blitt svært stille i skogen 
hvis ingen andre sang
 enn de fuglene som synger best"
- ukjent

For meg så betyr det at vi alle, uansett hva vi får til eller ikke får til, har en viktig del av det puslespillet som er livet. Vi MÅ ikke være perfekt, eller best. Så hvorfor gå til grunne i forsøket? 

Ha en fortsatt fin - eller uperfekt - dag! 

Katinka