Wednesday, November 20, 2013

Dette er gleden jeg har ventet på


Det gjør vondt i hjertet å dra fra minstejenta vår når jeg drar på jobb. Det lyse, bustete håret og de tindrende blå øynene som så ofte ser på meg med litt utskutt underleppe og lurer på hvorfor jeg ikke kan bli hjemme med henne. Jeg forklarer, som hver eneste gang før, at jeg må jobbe og at jeg ikke kan ta henne med på jobben. Så er det en god kos i gangen i barnehagen før det er samme rutine som alltid; hun løper inn på avdelingen, jeg løper ut døren, så ser vi hvem av oss som rekker bort til vinduet først, hun fra innsiden, jeg på utsiden. Der blir det klemt og nusset og sagt mange gode ord, før nærhet blir til slengkyss, blir til kjærlighetsrop ut grinda fra barnehagen. Litt av hjertet mitt blir ikke med meg ut av den grinda. Det blir igjen der inne i barnehagen. I de lubne hendene til en femåring.
Det er hardt å gå rundt en hel dag uten hele hjertet sitt. Det er tøft å tilbringe mer tid et annet sted enn der hjertet hører hjemme. Men sånn er det og man må gjøre det beste ut av det. Takk og pris for at jeg har en jobb der jeg kan bruke hjertet mitt!
Jeg kom hjem sliten en kveld for noen dager siden. Etter middag og leksehjelp, gikk det fort mot legging og minstejenta ville at vi skulle kose litt før hun la seg. Jeg var sliten og trengte litt tid for meg selv så jeg ba henne gå opp og legge seg så skulle jeg komme etter. En liten halvtime etterpå skvatt jeg opp. Det var stor sannsynlighet for at hun ville ha sovnet nå. Jeg småløp opp trappa og så det lille ansiktet, såvidt bevisst, ligge oppå dyna. Hun glippet med øynene, men ansiktet våknet i et smil da hun fikk øye på meg. Jeg løftet henne opp og bar henne oppi sengen min og la meg sammen med henne. Hun krøp inntil meg og begravde ansiktet sitt i kinnet mitt idet hun sukket henført og sa:
 "Endelig... Dette er gleden jeg har ventet på".
Så trykket hun ansiktet sitt om mulig enda mer tettere intil mitt, la den lubne armen om halsen min og gjentok. "Dette er gleden jeg har ventet på..". Det gikk to minutter og så sov hun rolig ved siden av meg.

Jeg er utrolig glad for at jeg rakk det. Jeg rakk å gi to små minutter til henne. To små minutter av stor glede. Hvert minutt av våre liv er verdifulle. La oss huske å gi hverandre tid. Jeg gjentar Uchtdorf:

Kjærlighet staves T-I-D




Tuesday, November 12, 2013

The art of saying no


I very often say yes. You see, I like doing a little more for everyone else. I actually find it very hard to say no. So I say yes. To alot. Although I must say, I feel I have become better at it. A tad anyway. Even though I was asked to be leader of the parent representatives at the school where my kids attend. And I said yes. The part I am proud of, is that my yes was not unconditional. I said yes if I could be a leader in a team of two, and not alone. The principal accepted my request, so at least I am not alone in this. 

I don´t say yes because I feel forced to it. Or because there are no other options. I just honestly want to help others. The problem is, we only have 24 hours a day. And I am in no way a superhero with any powers that could help me achieve more. (I wish I was!) So I know that yes is not always the best word to choose. That means I have to use that other word more. That word that I don´t like. 

Have you ever though about why you think it is hard to say no? I attended a wee course in stress mastering yesterday, and twice they said the following:

"Always remember that you say no to the request, not the person asking!"

I think I often transfer the no to the person asking. I really don´t want to be negative towards other people. Yes-people probably also exaggerate how hard it is for others to accept our no. We feel bad when we let that venomous word escape our lips. 


The advice at the course was to say no loud and clear (in addition to a short explanation on why if we really must), and to move out from the situation, either in words or physically. Standing in the situation could confuse the person asking. And such pressing them to ask again. Quelle horreur!

We need to ask ourselves a few questions when asked to do something. Do I really have time for this? Do I really have the capacity required? And do I really want to do this? 

Remember too that it probably is easier for others to ask us if they know we have the guts to say no when needed. 

I definitely have potential to say no a little more. And I know I can become better at saying no more clearly. It is just so unpleasant to say no to someone who needs a helping hand. But I need to be present with my family in my more than hectic everyday life. I need to prioritize.  I just have to remember that I answer no to the request and not the person asking. 

So the next time you ask me for help and I answer no, remember I still love you! 

Katinka

Kunsten å si nei




JA!


Jeg er veldig JA-menneske. Jeg vil nemlig gjerne stå på litt for folk rundt meg og gjøre det jeg kan for så mange som mulig. Jeg synes faktisk det er fryktelig vanskelig å si nei. Derfor sier jeg ja til mye. For mye. Men jeg har faktisk blitt bedre. Selv om jeg forsåvidt hadde litt vanskelig for å si nei for en uke siden; Jeg satt i møte for klassekontaktene ved skolen til barna mine og det endte opp med at jeg sa ja til å bli FAU-leder... Riktignok sa jeg ja på betingelse av å ikke stå alene, så vi endte opp som to FAU-ledere. Jeg tenker det skal gå bra når vi nå er to som jobber sammen om det.


Jeg sier ikke ja fordi jeg føler meg tvunget til det. At det ikke er noen annen utvei. Jeg har oppriktig lyst til å hjelpe og stå på. Det er bare det at døgnet kun har 24 timer. Og jeg er i tillegg bare et menneske. Ingen superkrefter. Så da sier det seg selv at det er mindre lurt å si ja til alt. Så jeg prøver å si mer av det andre ordet. Det ordet jeg ikke liker. 

Det er faktisk en kunst å si nei. Har du noen gang tenkt over hvorfor du synes det er vanskelig å si nei? Jeg var på et stressmestringsforedrag igår, og to ganger gjentok foreleseren noe som skulle hjelpe oss til å si nei, nemlig: 

"Husk alltid at du sier nei til forespørselen, ikke til personen som spør!" 

Og der må jeg innrømme at jeg nok ofte overfører nei´et til personen. Jeg vil jo ikke si nei til noen. Vi ja-mennesker overdriver nok i tillegg ofte hvor vanskelig det er for andre å akseptere vårt nei. Vi synes jo vi er fæle mennesker som spytter ut nei til andre. 

Rådet fra foreleseren var følgende:
- vær ærlig og si klart og tydelig nei (evt. en kort forklaring hvis du absolutt må)
- Ikke bli stående i situasjonen, fordi det da kan forvirre den som spør. 

Det handler om å kunne se situasjonen litt utenfra. Har jeg tid til dette? Har jeg kapasitet til dette? Har jeg virkelig lyst eller mulighet til dette? Det er nok også lettere for andre å spørre oss ja-mennesker hvis de vet at vi kan si nei når vi mener det. 

Jeg har definitivt potensiale for å utvikle mere nei. Og jeg vet jeg kan bli mye flinkere til å si nei rett ut istedet for å pakke det inn eller gå rundt grøten. Det er bare så fryktelig ubehagelig å si nei til noen som trenger hjelp i en eller annen sammenheng. Men sett i lys av en veldig hektisk hverdag så må jeg bare bli bedre. Jeg må bare huske at jeg sier nei til forespørselen og ikke personen. 

Så neste gang du spør meg om noe og jeg svarer nei, så husk at jeg er glad i deg allikevel!

Katinka