Sunday, January 25, 2015

Mamma - nå kan du gå


Vi har nettopp vært gjennom en stor beslutning for en av barna våre. Vi har noen av barna våre på privatskole og er kjempefornøyd med det. Små klasser og god lærertetthet og ikke minst gode verdier. Men for vår yngste ble skoleveien rett og slett for slitsom.

Min erfaring både som mor og som lærer er at førsteklassinger gleder seg over å lære og de gleder seg til å komme på skolen hver dag. For vår førsteklassing har det vært et ork og hun har ikke hatt lyst å gå på skolen. Vi bestemte oss derfor for å prøve skolen i nærmiljøet. Det var suksess fra dag 1.

- Mamma, hvis du lurer på, så har ihvertfall jeg bestemt meg for hva jeg har lyst til...

Den andre dagen skal hun prøve SFO for første gang på den nye skolen. Det er ikke mange der når vi kommer, men en av jentene i klassen hun kommer til å begynne i, vinker til henne. Hun kommer bort til Leah og jeg får følgende beskjed: - Mamma, nå kan du gå.
Så strekker hun armene opp til meg og vil ha en skikkelig kos og nuss før jeg går. - Hadet, mamma!

Det gjør litt vondt. Å bare gå. Hun er i et nytt element med få kjente, men føler seg sterk nok til at hun vil jeg skal gå. Jeg tror hun ser tvilen i øynene mine, for hun legger til: - du må jo rekke jobben også da, mamma...
Motvillig går jeg ut i den blå morgentimen med snøflakene dalende ned. Setningen går om igjen i hodet mitt flere ganger: - Mamma, nå kan du gå.

Og jeg tenker på det i større betydning, hvordan de eldste barna mine nå står på terskelen til sine egne liv og symbolsk kommer til å si det samme snart: - Mamma, nå kan du gå.

Det blir en smertefull løsrivelse for meg som mamma. Alt man ønsker er å våke og passe på barna så langt det lar seg gjøre. Men på et eller annet punkt er det på tide å slippe taket og gå...






Jeg er ikke klar til å slippe taket enda. Men jeg vet at den tiden nærmer seg fortere enn jeg egentlig skjønner. Jeg er så heldig å ha fem flotte barn som jeg elsker over alt på jord. Men litt etter litt vil de få sine egne familier og matlaging for 7 vil bli matlaging for 2, vasken vil krympe, og huset vil ikke trengs å ryddes så ofte... Mindre slitsomt kanskje, men det kommer til å bli fryktelig tomt. Enn så lenge er huset fullt og egentlig burde man bare nyte alt ekstra arbeidet som følger med. For jeg er ikke klar for å høre det helt enda. 

- Mamma, nå kan du gå...


2 comments:

  1. Dette innlegget traff meg så midt i hjerte. Jeg satt med tårer i øynene når jeg leste: Mamma, du kan gå nå. Det var sterket, trist og vakkert på en gang.
    Du skriver og beskriver så fint. Og når du skriver at du ikke er klar til å slippe taket, får jeg gåsehud.

    Vi har et barna, han er 5 år og skal begynne på skolen når han er 5,5 år. (Vi ønsket oss flere, men vi ble velsignet med en. Heldigvis ble det den fineste ungen jeg kjenner.) Jeg er ikke klar! Slippe han inn på skolen, la han klare seg alene, skjønner alle hva han sier, huske klær, huske beskjeder, huske alt... River meg litt i håret og roper; jeg er ikke klar.
    Min sønn, verdens fineste skal ut i verden, og stå på egne ben.

    Så fint at du har oppdratt en datter som er trygg nok alene, som sier til deg at -nå er jeg trygg nok, du kan få gå.

    Du treffer meg så veldig!
    Jeg skal bli flinkere til å legge igjen spor.
    Takk for at du deler!

    KristineS

    ReplyDelete
  2. Takk! (Jeg så ikke kommentaren før nå.)
    Det er vanskelig å rive seg løs fra barna, ja! De er jo på en måte en del av oss selv. :-)
    Ønsker deg all lykke til på vegne av dere begge når det blir skolestart!
    Heldigvis er det mye som skjer i dem dette halvåret før høsten kommer og man trenger tiden til å venne seg til tanken selv også. Det går nok lettere enn man tror. :-)
    Ha en fin dag!

    ReplyDelete