For ikke lenge siden snakket jeg med en svensk kollega i forbindelse med noen spørsmål jeg hadde på jobben. Hun sa noe til meg som var som å slå på et lys for meg: "Det virker som om du prøver å få til alt riktig med en gang. Du må gi det tre år". Da gikk et opp for meg at hun hadde rett - jeg prøvde virkelig å få til alt med en gang og det var egentlig en umulig oppgave.
Ikke bare det, det gikk opp for meg at det var sånn i alle aspekter av livet mitt, som mor, som kone, som medmenneske, ja alle rollene vi som mennesker har - og det er mange! Jeg prøver å få til alt - nå!
Å jage etter det perfekte blir et blodslit når man ikke inser at det man tror er mulig, faktisk ikke er det.
Det er klart, hvis målet mitt er å hoppe opp til månen, men bare klarer å hoppe en meter, så føles det som et SKIKKELIG nederlag! Men hvis man bare klarer å skjønne at det faktisk er praktisk umulig for et menneske å hoppe helt til månen, men at en meter er helt alright, da føler man seg faktisk litt ok allikevel. :-)
Og det er den verdenen som nå begynner å åpne seg for meg: å se mine begrensninger. Kanskje skulle man tro at det var en negativ ting, men fordi det åpner for at jeg klarer å se realiteten av hva jeg kan klare og ser hva jeg klarer i forhold til det, så er jeg langt mer fornøyd med tilværelsen.
I tillegg så må jeg klare å godta at ikke alt jeg kan klare er oppnåelig heller. Livet består av mange variabler som påvirker oss og mange hensyn å ta - det gjelder å se mer enn bare rett foran nesetippen.
Av og til er 30% faktisk 100%. Og da må man være fornøyd med det.
"Det ville blitt svært stille i skogen
hvis ingen andre sang
enn de fuglene som synger best"
- ukjent
For meg så betyr det at vi alle, uansett hva vi får til eller ikke får til, har en viktig del av det puslespillet som er livet. Vi MÅ ikke være perfekt, eller best. Så hvorfor gå til grunne i forsøket?
Ha en fortsatt fin - eller uperfekt - dag!
Katinka
No comments:
Post a Comment