Friday, April 25, 2014

Såååå kjedelig!

Jeg har 5 barn. Og de er som barn flest av 2014, eksperter på data, Playstation, Wii, mobil, Nintendo o.l. Når jeg forteller dem at de tingene ikke fantes da jeg var liten, ser de på meg som om jeg er et romvesen. Eller: Hva slags dinosaur er du egentlig!? Og stillheten varer en lang stund mens de står der og bare stirrer på meg mens de fortvilet prøver å forstå betydningen av det jeg har fortalt. Så kommer spørsmålet, i en vantro tone: "Det må ha vært såååå kjedelig! Hva i allverden gjorde dere da, mamma?!" 

Jeg begynner å liste opp barndommens aktiviteter, som å leke cowboy og indianer, bygge trehytter, være detektiv i vår egen lille detektivklubb  som vi kalte DTD for De Tre Detektivene (Jepp! Veeldig kreativ). Og jeg må innrømme at jeg ikke nevnte for barna mine at jeg klatret bratte topper med et tau løst bundet til et spinkelt tre, klatret opp på en tunnelåpning og dinglet med bena over bilene(unnskyld mamma og pappa), syklet lange distanser og visste av og til ikke hvor vi var, dro til en innsjø et stykke unna og lekte flåte med et stykke isopor som såvisst ikke var stødig, samlet pulver som var igjen i rakettene etter nyttårsaften og tente på pulveret - da begynte foten til kameraten min å brenne og han fikk beskjed om aldri å leke med oss igjen. (Unnskyld igjen, mamma og pappa for alt vi gjorde som vi ikke skulle gjort - det var ikke deres feil! Men vi hadde det fryktelig morsomt da vi gjorde det og alt gikk heldigvis noenlunde bra).

Kort sagt, vi koste oss utendørs med mange aktiviteter, og det var sjelden kjedelig. Og hver søndag tok pappa oss med på søndagsturer, enten til et fint sted i naturen eller til et historisk sted. Og tenåringssomrene mine ble brukt på en seter i fjellet uten vann og strøm der jeg hjalp til å gjete kuer og passe småsøsken, gikk lange turer i fjellene, svømte i elven, red på hest og nøt livet i enkelhet og i Moder naturs fantastiske favn. Ingen kunne nå meg der. Ikke engang pr. brevpost. Det er nok utenkelig for de fleste tenåringer av idag...

Så, det jeg vil, er at mine barn skal få mere av de opplevelsene jeg selv hadde som liten. Så på mandag sa jeg til ungene at vi skulle til Halden og se på Fredriksten festning. Spørsmålene haglet tilbake: "Må jeg bli med? Hvorfor skal vi det? Hva i all verden skal vi gjøre der da?!"
Jeg svarte at vi skulle se oss litt rundt. "Det er kjeeedelig!"
Jeg prøvde meg på følgende svar: Hvorfor er det kjedelig? Dere ser jo på TV hele tiden. Det er nesten det samme, vi skal se, men vi skal se på det som er rundt oss istedet for på en skjerm. 
5-åringen min begynte å gråte: "Men det er kjeeeedelig! Jeg vil ikke bare se på et sted!"

Ja, ja. Uansett. Vi samlet sammen ungene og kjørte til Halden. Da vi hadde vært der en stund og sett på utsikten og festningen, spurte 9-åringen min om ikke vi kunne komme tilbake hit flere ganger. Og 5-åringen min innrømmet at hun hadde tatt feil når hun trodde det ville bli kjedelig. "Men da visste jeg jo ikke hvordan det var her og at det var så fin utsikt da, mamma!" Og de tre eldste snakket og lo mens de gikk omkring og  ingen av dem spurte om vi ikke kunne dra hjem snart. Tilslutt ble 5-åringen så sliten at vi to måtte legge oss ned på gresset mens vi ventet på at de andre skulle gå seg ferdig. Der lå vi i vårvarmen, så på den blå himmelen og pratet. Det ble en fin dag. Og det var ikke kjedelig for noen av oss.





No comments:

Post a Comment