Når er det på tide å gi seg?

Jeg har litt under 4 måneder å leve... i 30-årene. For når året nærmer seg slutten, nærmer jeg meg min egen 40-årsdag. Og det er ikke bare, bare. Akkurat nå går både jeg og min bedre halvdel og halter etter treningsøkt denne helgen. På vei opp trappa isted gikk det rimelig sakte med meg og han måtte vente litt for å komme opp. "Er det sånn det kommer til å bli i fremtiden?", lo han idet jeg sneglet meg oppover med han, kanskje ikke like sneglende, men dog ikke for kjapt, bak meg. Som et gammelt ektepar med ben som ikke fungerer på topp. Heldigvis har vi litt igjen til vi er der. Permanent ihvertfall.

Middelaldrende. For et ord! Liker ikke helt smaken, altså. Men det er jo sant. 40 år er vel omtrent halvparten av tiden jeg kan forvente meg å leve. Og jeg har jo ikke lyst å bli gammel for fort, så trening er på gang her. (Kanskje det er litt 40-års krise?) Det er en måned siden jeg endelig kom igang med regelmessig løping tre ganger i uka. Og du verden så fort det gikk fremover! Motivasjon nok i bøtter og spann! Men så spilte jeg altså basketball med ungene, deres venner og noen av foreldrene deres nå på lørdag. Det er sånn vi gjør innimellom fordi det rett og slett er gøy. Og det var da jeg gjorde det; landet feil og vred ankelen. Svimmel og svinevondt til å begynne med, men jeg gir meg ikke så lett.  Jeg klarte å stå litt på den, gå litt og småhinke rundt, så selvfølgelig skulle jeg være med å spille videre! Hadde en flott basketøkt og haltet hjem. Etter noen timer hovnet ankelleddet opp, foten stivnet skjevt og jeg klarte ikke bruke ankelleddet eller tærne. Etter konsultasjon med legevakten, fikk jeg streng beskjed om å komme så snart som mulig for å få det sjekket. Lange, kjedelige(UTROLIG kjedelige) timer på legevakten og senere røngten. Takk og pris så var det verken brist eller brudd. Men jeg fikk beskjed om å gå med skinner 2-3 uker. Så den flotte løpeformen jeg nettopp var kommet i, kommer til å bli borte og det er bare å starte på scratch igjen. *sukk* Så da er spørsmålet: er jeg så gammel at jeg burde unngå "risikosport" som fotball og basketball? For ikke snakke om rollerblades som ga meg en utmerket anledning til å smake på asfalt og et sårt gjensyn med skrubbsår tidligere i sommer... Er det på tide å gi seg med sånt?


"Synd at det er så kort avstand mellom å være altfor ung og altfor gammel". 
Charles-Louis Montesquieu



Jeg må innrømme at jeg fremdeles føler at jeg er sånn midt imellom, ikke ung, ikke gammel. Og det føles godt! På tross av en vond ankel i full fart på bedringens vei. Snart blir jeg å se langs veien igjen med musikk på ørene og lite pust i lungene. Hvor gammel jeg kommer til å bli før jeg slutter med rollerblades, fotball og basket og sånt, det vet jeg ikke, men det er ihvertfall ikke enda!