Dette er også en måte å få barn på...

For åtte år siden fikk jeg muligheten til å være med på en annerledes fødsel. Som journalist og bekjent fikk jeg lov til å følge slutten av en adopsjonsprosess som kuliminerte i selve "fødselen", å ta imot det lille, vakre guttebarnet som kom med fly fra Korea. Det var en utrolig opplevelse. Og med tillatelse fra familien, får jeg gjengi det jeg fikk være del i, her på bloggen min. Så nå kan du også bli med på en annerledes fødsel:

Det snør lett denne kalde vinterkvelden. Ikke nok til å dekke motorveien, heldigvis. Vi er nemlig på vei til en fødsel. Og fødestua er et gigantisk bygg med glass og stål, full av fremmede mennesker. Her finnes det ingen jordmor eller lege. Vi skal nemlig til Gardermoen. Et eller annet sted der oppe i den kalde kveldshimmelen er det en liten gutt på fire måneder som snart skal få møte mamma og pappa for aller første gang.

Da Mette Allmenning var liten, trivdes hun i jobben som trillepike og barnepasser, og ønsket om egne barn var bestandig tilstede i tankene om fremtiden. Men da tiden endelig kom, uteble barnet. Etter flere prøver, tester, og mislykkede prøverørsforsøk, gikk ekteskapet i oppløsning. Fremtiden var blitt fremmed. Det er ikke lett å miste så mye av det man trodde fremtiden skulle bestå av. Men en liten gnist ble tent den ene gangen på vei ut av sykehuset. På veggen hang et lite kort med et bilde av et par sammen med en liten jente med indiske trekk. Under stod det bare en liten setning: 

Dette er også en måte å få barn på. 

Og det er det denne historien handler om. Håp, glede og det fantastiske ved å få barn, uansett om man ikke deler genetisk arvemasse. Kjærligheten er der like fullt. Barnet er like fullt ditt eget. Mette håper hennes historie vil være til trøst og inspirasjon for andre som også har opplevd å få beskjed om at de ikke kan få egne barn. Kjærlighet fra store barneøyne og fylden i en varm klem fra et mykt barnekinn, er innenfor rekkevidde for den som ønsker det.

Jeg møter dem lengst inne på Gardemoen. De sitter ved vinduene der det er mulig å se flyene. Det er mørkt ute nå klokken åtte om kvelden. Flylysene blinker og motorene suser til og fra. Mette og Roger Allmenning har vært her en gang før. Lille Magnus kom på akkurat samme måte. Med fly fra Korea. Den nå kommende storebroren på snart tre, følger interessert med. Men det er lenge til flyet fra Korea via Amsterdam kommer. – Kommer han ikke snart han lille gutten?

Faktisk er flyet en halvtime forsinket, og det er dessverre jeg som må gi dem den beskjeden. Mette sukker høyt. – Å, nei, må vi vente en halvtime til!

Etter at adopsjonsprosessen har gått sin gang, og alt er klargjort, er det bare å vente. Og vente. Året med forberedelser var langt, men den lille halvtimen ekstra å vente like før, føles visst like lang.

Det er kun søsteren til Mette, Lisbeth, som Magnus kaller ”tante kose” som er med i tillegg til meg. Jeg føler meg veldig privilegert. Forrige gang hadde de med seg 25 andre, slektninger og venner. Selv om de er takknemlige for de som møtte opp, angret de etterpå. – Du tar liksom ikke med deg så mange innpå fødestua når du føder!

Selv om man ikke viser hele kroppen sin her, deler man like fullt en stund som er hellig for to nybakte foreldre. Det aller første møtet med barnet. Forrige gang da Roger hadde lille Magnus i armene, stimlet alle så tett sammen at mamma Mette ble skjøvet helt ut og bort.

Søsteren glemmer ikke det synet. – Mette stod langt ut og så helt fortumlet og blek ut.

Alt er annerledes denne gangen. Det er klare fordeler med at dette er gang nummer to de går igjennom dette. –Nå gleder jeg meg så mye mer enn forrige gang. Det er deilig å kunne gjøre dette en gang til. Nå vet vi liksom hva vi går til og det er en helt annen ro over det hele.

På utsiden av huset deres henger det et velkommen-skilt med navnet deres på. Under er det senere føyd til navnet Magnus med sprittusj. Om ikke lenge skal sprittusjen frem igjen. Oppe på soverommet står en tom, hvit sprinkelseng og en gyngestol, klar til bruk. På en av sprinklene er det festet en helt ny bamse som fremdeles har merkelappen på seg. Klærne er vasket og alt er klart. Å vente er alt som gjenstår. Mette gikk ut i permisjon i begynnelsen av februar, men ikke før slutten av måneden kom den lenge etterlengtede telefonen om at Linus var klar til å komme. Årets korteste måned ble en av de lengste for familien Allmenning.

Men akkurat nå er det glemt. For nå er øyeblikket her. Mette kikker på klokka igjen. Det skjer ganske ofte. Minuttene drar sakte av gårde. Vi flytter oss til en annen plass. Magnus har behov for å leke litt mer. På lekeplassen tramper han mot det lille lekelandet. – Det er Korea det der, sier han. Før han kaster seg inn i en aktiv og fantasifull lek. Det er over leggetid, men det er ingen hindring for en aktiv krabat. Mette forteller at de før de fikk Magnus, bare ved å se på bilder kunne se at han var en aktiv liten gutt. På bildene lå han ikke stille, og armene var knyttet og veivet i været. Men det bildet de fikk av Linus for en uke siden, var helt annerledes. Han lå og storsmilte rolig mot fotografen. Så gjenstår det å se om det stemmer.

 Klokken tikker videre. Nå er det på tide å møte representanten fra Verden barn. Hun kan fortelle at det også er et par til som skal hente en liten gutt i dag. Vi begynner alle å speide etter et par med tomt bilsete eller barnevogn. De kommer like etterpå sammen med sitt første barn og skal tydelig hente andremann de også. Det er spesielt å stå her sammen med disse to familiene. Rundt oss går folk til og fra, prater i mobiltelefon, hilser på slektninger, rusher av gårde til foretningsforbindelser, uvitende om at det midt iblant dem snart skal skje noe svært spesielt. To par skal bli mor og far for andre gang.

Vi begynner å gå bort til ankomst utland delen for å gjøre oss klare. Nå er det ikke lenge igjen. Jeg må smile når Roger, etter å ha studert ankomsttider, kommer triumferende tilbake:

-       vi har vunnet ett minutt!

Det er en stolt og spent far som tripper over gulvet med et stort smil. Tidlig i forholdet med Mette hadde hun spurt han rett ut om han var villig til å adoptere. Å gå gjennom en ny runde med prøverørsforsøk orket hun ikke.” Spørsmålet kom litt bardust på”, smiler Roger, ”men jeg brukte ikke lang tid på å tenke på det. Jeg tror jeg svarte nesten på direkten. Nå i ettertid så kunne ikke ting vært annerledes. Magnus er vår. Hvis det gikk an å bli mer glad i en unge så ville det bare vært vondt.”

Mette føler det på samme måte. – Når jeg holdt Magnus i armene for første gang, så var det som om det at jeg ikke kunne få egne barn, ga mening. Jeg følte at det fra begynnelsen av, var meningen at Magnus skulle være vår. Det stod så klart for meg. På samme måte er det meningen at Linus også skal være vår.

Det er litt rart å vite at om få minutter så er han her. Han som skal være sønnen deres resten av livet. Storebror Magnus er nede på gulvet og leker med brannbilen han skal gi til lillebror. Vi står foran glassdørene som spytter ut turister, slektinger og forretningsforbindelser fra utlandet. Og etter en lang strøm av ukjente mennesker, så skjer det. Et koreansk ektepar kommer med to barn i bæreseler. De snur seg litt og Mette peker opprømt: - Der er Linus! Noen meter senere, midt i mylderet av mennesker, finner det aller første møtet sted. Det spiller ingen rolle at det er mange fremmede rundt. Alt annet forsvinner i bakgrunnen, tiden står stille og alt som finnes er møtet med Linus. Med blanke øyne rører mamma Mette den lille hånden for første gang, pappa Roger ser og ser på sin nye sønn, og Magnus prøver å gi han brannbilen med en gang. Det er et magisk øyeblikk.

 Etter de små sekundene må vi flytte oss nedover til en mer folketom del slik at eskorten kan ta av bæreselen og gi Linus til foreldrene. I tillegg har de papirer, og informasjon om reisen, måltider, søvnmønster og det meste. Det koreanske ekteparet snakker gebrokkent og gestikulerer med hendene for å forklare alt. Forsiktig blir Linus gitt til Mette. Det stråler kontinuerlig av øynene hennes, og Linus svarer med et stort smil. Og det er han tydelig ikke sparsom på. Han deler ut smil og er like rolig som på det bildet de fikk. Det er ikke bare mamma Mettes hjerte som smelter…

Magnus får en bedre kikk på broren før han utbryter overrasket. – Han har jo samme øyne som meg, jo! Og ikke lenge etter sier han høyt og stolt: - Jeg er storebror, jeg!

Men på tross av at han er stolt og glad, så er han likevel helt alvorlig når han henvender seg til tante og sier at Linus skal bo hos henne.

Den nye familien tar seg tid til å hilse på hverandre en stund før de tusler ut i vintermørket. Det er en lang kjøretur fra Gardemoen til Tjøme. Hele veien sover både Magnus og Linus. Men vel fremme er det to gutter som ikke har tenkt å fortsette med det. Litt Donald Duck før Magnus blir loset i seng. Og deretter faller hele huset til ny ro. Så er det bare mamma Mette og Lille Linus igjen. Han er stort sett våken resten av natta, men det gjør ingenting. Mette nyter alene tiden med sin nye lille prins. Blir kjent med følelsen av å holde han, lukten, den myke huden og den nye lille sjelen som er bak de mørke, blide øynene. Tid til å bli kjent. Midt på natta i et sovende hus knytes begynnelsen på nye, livslange bånd.

To uker etter Gardemoen har han funnet seg godt til rette. Han er blid og veldig tillitsfull.

 – Det er utrolig at det går seg til så fort, sier Mette.  - Nå spreller han av glede når han ser storebror, som på sin side synes det er stor stas når både Linus og mamma kommer og henter i barnehagen. Hans versjon av det som skjedde på flyplassen er enkel og grei: ”Det kom en mann fra Korea med han der og sa vær så god!”

Hadde det enda vært så enkelt. Papirarbeidet er ikke helt ferdig enda. Han har fått varig bostedstillatelse, nå venter de bare på adopsjonsbevilgningen som viser at han er rettmessig adoptert, og personnummer. Deretter blir hans koreanske statsborgerskap slettet.

Mette er lettet over at alt er over nå. De er en fullstendig familie. – Det var noe helt annet denne gangen. Det kan ikke sammenlignes. Vi visste hva vi skulle gjøre, hvilke forventinger vi kunne ha, hvordan det kom til å bli. Vi var mye mer avslappet og hadde en helt annen ro.

Å adoptere er en vakker måte å få barn på. Det spiller ingen rolle om barnet aldri lå i magen. I den tiden det tok med papirer og forberedelser, vokste barnet i hjertet og bevisstheten. Den kjærligheten og båndet som er mellom mor og barn er der like fullt.

Bildene taler sitt eget språk. Som på det bildet Mette så for mange år siden, så kunne denne reportasjen bestått av bare bilder, med en enkel tekst under, som den som inspirerte sikkert flere enn bare henne: Dette er også en måte å få barn på.

*

Og igjen tusen takk til familien Allmenning som lot meg få være med på starten av familieeventyret med Linus. Jeg kommer aldri til å glemme dere! 

Og for de av dere som ønsker å følge bloggen til familien, kan dere gå på nettmette.com og følge dem videre der.