Den tunge veien opp...

Jeg er ikke spesielt utholdende eller i spesielt god form, men allikevel bød sommerens store eventyr, topptur til Galdhøpiggen, bare på sommerfugler i magen. Det skulle bli så tøft(=kult) å gå til toppen av Norges høyeste fjell! Lite visste jeg hvor tøft...(=slitsomt)
Oppvarmingen til denne begivenheten var en teltleir - i vind og øs pøs regn. I natur verdig et hvilket som helst norskt eventyr var allikevel humøret 90% på topp + 10% frustrasjon over å være i vakker natur, men neddynget av tåke og regn. 

Men dagen vi skulle på Galdhøpiggen startet uten regn. Med skyer som sakte, men sikkert vek til side for en sol som ønsket å vise seg fra sin beste side. I følge guidene på Galdhøpiggen, var dette en av bare 10 slike fantastiske soldager som fjellet bød på i løpet av sesongen. Vi følte oss skikkelig heldige. 

Etter en lengre busstur opp snirklete bakker uten rekkverk der jeg faktisk måtte lukke øynene for å kvele redselen i hjertet, var vi fremme ved Juvasshytta, der vi kunne "kose oss" med verdens flotte oppfinnelse - vannklosett, og varmt vann å vaske hendene i. Etter et raskt dykk i sivilisasjonen var vi oppkvikket og klare for turen. Vår guide hilste oss med et stort smil og "Namaste!" og vi fikk utdelt seler til bruk med tauet for når vi skulle krysse "Styggebreen", isbreen som lå mellom oss og fjelltoppen langt i det fjerne. Dette er kult! 

Turen var delt i tre deler; Første etappe var bort til kanten av breen, neste etappe var å gå i taulag over breen, og til sist var det å gå for eget tempo til toppen. 

Første del gikk forholdsvis greit til å begynne med. Vi gikk automatisk med hodet hengende ned for å følge med på steinene vi gikk på for å slippe å snuble da de var alt fra små til svære steiner i god blanding. Vi gikk i eget tempo og hvilte når vi følte for det. Snøpartiene var tyngre. Bena sank ned i snøen og det var tungt å løfte dem til tider. Men det var jo gøy! Snøballkrig i begynnelsen av August, liksom. Dette er kult! 

På veien mot breen kom vi forbi et skilt med informasjon om brefaren. En av rådene var som følger:
"I brattare parti må du unngå å miste fotfestet. Ved utglidning kan du ende i ein bresprekk eller skade deg på andre måter". 
Jasså, ja. Nei, men da vet jeg det. Da skal jeg unngå å miste fotfestet. For det er jo noe en styrer selv, lizm... Så litt farlig tur, altså. Fortsatt litt kult det og!

Så var det på tide å krysse Styggebreen. Stygg betyr visst skummel, da mange før i tiden døde da sprekkene ikke er synlige på utsiden. Vi skal derfor gå i tau slik at hvis noen faller, så faller de bare en meter og vi er så mange at flere vil neppe følge etter om det skulle skje. Jeg føler meg trygg. Første etappe er gjort, litt sliten, men klar for videre ferd. Over en isbre. Dette er kult!

Galdhøpiggen langt der oppe i det fjerne. 

Vi går i lang, lang rekke, bundet til hverandre med skikkelige rep festet i selene vi har strammet hardt over oss. Det er snø og tungt å gå, men det er ikke pauser. Vi må bare gå på. NÅ trenger jeg en pause, men vi går bare videre, trukket av de foran oss hvis vi sakker ned farten. Vi bare må gå på videre. Isbreen virker som den aldri tar slutt. Omtrent midt utpå, krysser et annet taulag breen i motsatt retning. Ordene som blir uttalt treffer ørene mine etter latteren deres "De skulle bare visst at det verste er foran dem!" Så ler de enda mer. Jeg spenner bena og tråkker på midt imot smerten i bena og pusten som nå prøver å rive opp halsen. Kvalmen stiger opp i meg. Dette er ikke så kult lenger. 

På slutten av isbreen må vi opp en bratt bakke i snøen, fremdeles bundet med tau til hverandre. Føttene sklir og flere av oss faller flere ganger. Jeg er så sliten, så forferdelig sliten. Er det virkelig ikke mulig å få en pause snart!? 

Da vi omsider får koble oss fra taulaget, ser jeg en lang, flat sten som jeg legger meg ned på. Alt snurrer rundt meg og kvalmen stiger igjen. Med solbrillene på, sniker tårene seg nedover og ut. Det ser ut som jeg ligger og soler meg, men jeg er så dårlig, så dårlig. Prøver å psyke ut kvalmen. Det vil bli for flaut å kaste opp. Vil ikke, vil ikke! HVORFOR i all verden skulle jeg opp hit og gå? Dette er ikke kult. 

Etterhvert når de andre har tatt seg igjen, begynner de den siste etappen. Jeg blir sittende. Orker jeg egentlig å gå videre? Og hvorfor? Det er jo ingen som tvinger meg. Det er andre som har kommet til den konklusjonen allerede, så jeg vet at jeg ikke vil være den eneste. Jeg angrer så veldig på å ha blitt med. Dette skal jeg aldri gjøre igjen! 

Men den yngste datteren min venter på meg. " Mamma, kom, da!" Hun vet at jeg er sliten, både hun og søsteren har krevd å ta sekken slik at det blir lettere for meg. De er bekymret og ønsker å hjelpe. Så søte og gode. De får noen av tingene for å lette litt, men jeg beholder sekken, sta som jeg er. Så starter vi på den siste etappen. Jeg har bestemt meg for ikke å gå til toppen, men å gå så langt som jeg fysisk makter. Og jeg tror ikke det er lenge igjen. Men så går vi tom for vann... Og jeg vet det er mange timer til vi kommer tilbake til hytta og den midlertidige sivilisasjonen. Og nesten helt på toppen av fjellet er det en liten hytte med en fyr som selger vann - og brus. Plutselig er motivasjonen der. Vi MÅ nå toppen av det fjellet. Vi MÅ ha vann! 

Det er vakkert når vi etterhvert kommer høyere og nærmer oss skylaget skritt for skritt. 

Idet vi snubler over store stener og små stener og forsøker å unngå å falle ned til isbreen under oss eller den skarpe kanten på andre siden, pauser vi hele tiden. Inni meg går 80-tallsslageren om og om igjen inni hodet mitt: "We can make it to the top, be winners to the end!" Jeg bare SKAL klare det! Jeg skal, jeg skal, jeg SKAL! 
Føttene er tunge og det føles ut som om de har blytunge lodd på for hver gang jeg løfter dem. Det blir brattere med snøpartier og vi sklir og faller gang på gang. Men nå ser vi omrisset av hytta på toppen. Det river i brystet og kroppen lengter etter vann. Vi klarer det tilslutt, jeg har fokusert på hytta og på døra og kravler meg opp og inn. Når vannet og brusen er kjøpt og finner veien inn i den varme, totalt utslitte kroppen, tar jeg endelig innover meg synet som har vært rundt meg og tatt form på veien opp. Det er aldeles fantastisk! Og det var kult å kunne stå der sammen med to av døtrene mine!

Vi har en deadline for når vi må snu, så etter 20 minutters pause etter en flere timer lang tur opp et fjell, må vi snu. Men alt er lettere nå. Og som den lille ungen jeg er, foreslår jeg for yngstedatteren at vi setter oss på baken og rutsjer ned fjellsiden på vei nedover. Som sagt, så gjort! Aldri har jeg akt i større fart - ikke engang på akebrett! Latteren kommer automatisk og det føles fantastisk forfriskende. Jeg må presse hendene langt ned i snøen for å klare å bremse slik at vi ikke havner på en annen bre nedenfor. 

Her akte vi nedover i full fart!

Så ofte vi kan, aker vi istedet for å gå. Og når vi når Styggebreen, er vi i mye bedre form enn forrige gang vi stod der på grensen mellom bre og fjell. Og nå går det mer nedover enn oppover. Over breen, av med tauet og siste etappe gjenstår. Slitsomt å gå over steinene, men veldig motiverende når vi etterhvert ser målet foran oss. 

Jeg var fullstendig utslitt etter turen, men noe så innigranskauen fornøyd med at jeg klarte det! Fast bestemt dog på at dette skulle jeg aldri gjøre igjen. 

Men så i ettertid så tenker jeg: Hm...kanskje vi skulle gjort det igjen? For det var jo kult, da!