Vi krangler ALDRI!

Tror du på det? Nei, vi er nok ganske normale der vi også. Vi er tross alt to ulike mennesker som skal leve sammen, så det hender vi er uenige. 
Det viktige er at ikke små bagateller skal velte det store lasset som ekteskapet tross alt er. "Parforhold er ikke for pyser" lærte vi i helgen av en psykolog på samlivskurset PREP som vi fikk spandert av forsvaret i forbindelse med at Kjetil har vært på to deployeringer i Afghanistan. Da temaet om bagateller kom opp, husket jeg en hendelse i ekteskapet vårt, som forandret mye. Jeg deler den med deg så den kanskje også kan minne deg om det viktigste i livet:

Et halvt års tid etter at vi fikk vårt tredje barn, kjøpte vi et enormt oppussingsobjekt av et hus. Samtidig begynte Kjetil på et kurs i forsvarets regi, som foregikk på Kjevik i Kristiansand, så han begynte å ukependle fra Tjøme der vi bodde. Jeg var derfor alene med tre barn under fem år, et dagbarn som kom hver morgen klokken sju, og jeg stod opp klokken seks hver dag for å få inn en time med maling, riving, gulvlegging eller hva det enn var som trengtes å gjøres i huset. Det var nødvendigvis en slitsom hverdag og jeg gledet meg til helgene når Kjetil kom hjem. Men forventningene mine til helgene var altfor høye. Kjetil var sliten etter en uke borte og flere timers bilkjøring og siden banken krevde at vi pusset opp kjellerleiligheten for å leie den ut så fort som mulig, stod han på der nede mens jeg var alene med ungene også da. Så det var ikke mye tid vi hadde sammen, og det var ikke lett å skulle være et par midt i alt dette. Etterhvert som månedene gikk, ble små irritasjonsmoment bare større og større og ting så ikke så bra ut for oss. "Heldigvis" skjedde noe som ble en påminnelse om hva som egentlig betydde noe. Det var en tidlig formiddag og jeg hadde vært ute en tur. Da jeg kom inn, lyste et ukjent telefonnummer på telefonen. Jeg vurderte litt frem og tilbake, men endte med å ringe nummeret. 
- Kristiansands intensive kirurgiske avdeling...
De visste ikke hvorfor de hadde ringt meg, så det endte med at vi la på. Jeg tenkte noen sekunder før jeg bestemte meg for å ringe sentralbordet på sykehuset, bare for sikkerhets skyld. 
- Hei! Har dere noen ved navn Kjetil Bakkland lagt inn hos dere?
Det gikk noen sekunder før svaret kom.
-Ja, det stemmer det.
Pulsen gikk med ett skyhøyt og hjertet banket hardt. I bakhodet summet ordene intensiv kirurgisk avdeling i hodet. Hva hadde hendt?! Sentralborddamen satte meg over til en annen avdeling som svarte følgende:
- Jeg skal sette deg over til de som har holdt på med ham. 
Holdt på med ham!? Hva i all verden betydde det?! Mange ulike bilder dukket opp i hodet mitt i rasende fart. Hadde de operert han sånn at han nå lå med ledninger og slanger overalt? Holdt på i fortid fordi de nå ikke holdt på med han lenger fordi han var død?! Jeg holdt på å frike ut en smule og før jeg fikk forbindelse med den rette avdelingen, ble samtalen brutt. Da brøt jeg sammen i gråt. Livredd og bekymret for hva som hadde skjedd og i hvilken tilstand han var. Det tok noen minutter før jeg klarte å roe meg og ringe opp sykehuset igjen. Ble satt over til riktig avdeling og ventet med hjertet i halsen.
- Et øyeblikk, så skal du få snakke med ham selv.
Jeg pustet langt ut. Han levde. Og han var i form til å snakke selv. 

Det viste seg at han hadde vært i en bilulykke på vei til Kjevik og bilen vår var blitt totalvrak. Kjetil hadde sluppet fra det med blåmerker fra bilbeltet. Et mirakel i seg selv. De hadde hatt han til observasjon i forhold til indre skader, men alt så bra ut. 

Å stå overfor muligheten av at familien vår kanskje ikke var hel lenger, var en stor wake-up-call for meg. Alle de små tingene som var blitt så store, ble uten betydning. Man ser det i filmer som omhandler katastrofer, menneskene i filmen blir med ett klar over det som er viktig i livet og de blir klar over hva som egentlig betyr noe. Det er som om man tar på seg et annet par briller for å se igjennom livet med. Man ser hverandre på en annen måte. Det var tøft de minuttene jeg ikke visste om han var levende eller død, men de vekket meg til en erindring av hva som egentlig betyr noe. 

"Pick your fights" er et uttrykk jeg ofte tenker på med ungene, men det gjelder sannelig oss alle i ethvert parforhold. Dagens oppfordring er derfor å se forbi de små tingene, plukk ut det viktigste og snakk sammen om det, la det andre være, og se videre fremover sammen. 

Katinka