We NEVER fight or argue!

Do you believe that? No, I must admit we are pretty normal in that department too. We are, after all, two very different individuals trying to live life together, so arguments do in fact occur. 
The important thing is that we do not let small incidents or straws, break the back of our marriage. "Being in a relationship is not for sissies" is something we learnt this weekend, attending a PREP-class payed by the army due to Kjetil's Afghanistan deployments. While participating in this class, I remembered an incident in our lives, that changed a wrong turn we were taking. I will share it with you because it might also remind you of the important things in life. 

About six months after we had our third child, we bought a huge, old house deeply in need of renovation. At the same time, Kjetil attended a class the army sent him to, 4 hours away. He therefore only came home in the weekends. I was thus alone with three children under the age of five in addition to a one-year-old I had in daycare who arrived at 07 every morning. I got up at six at the latest to paint, tear or lay some floorboards before the kids woke up and the daycare-child arrived. It was a challenging everyday life and I really looked forward to the weekends when Kjetil came home. But my expectations to the weekends, were too high. He was tired after hours of driving and because the bank demanded we renovated the rental-flat in the basement to let it out as soon as possible, he spent most of the weekends down there. So I ended up alone with the kids again, and we had little time to be a couple in the midst of all this. 

As the months went by, small trivia became large momentum of irritation. Things started looking dim for us. "Luckily" something happened that reminded us of what really mattered. It was early in the day and I just returned home after a trip outside. There was an unknown telephone-number on the phone. I decided a little to and fro, but ended up dialing the number. 
- Kristiansand's surgical intensive unit...
The woman in the other end did not know why I had been called by them and we hung up. I thought about it for a few seconds before calling the main desk at the hospital. Just to be sure. 
- Hi! Is there a Kjetil Bakkland admitted at the hospital?
A few seconds lingered before the answer came.
- Yes, there is.
My heart rate quickened and it felt as if my heart was trying to pound its way out. In the back of my head the words surgical intensive unit echoed. What had happened?! The woman put me over to another department where I got the following message:
- I will put you through to those who worked on him. 
Worked on him!? What in the world did that mean?! Many different images crossed my mind at the speed of light. Had they operated on him so that he now lay in a hospital bed full of wires and needles? Worked on him, in past tense because they no longer worked on him because he was dead? I was just about freaking out already and when they tried to put me through, the connection was lost. I knew nothing. At that moment I broke down in tears. I was terrified and worried sick about what could have happened. It took me a few minutes before I was able to cool down and start the telephone-marathon over again. I was finally put through to the right department and it was as if my heart stopped for a second, not wanting to make a sound to spoil the silence ready to receive the message waiting for me. Finally to know something. 
- Hold on, and you can speak with him yourself. 
I sighed and kick-started my heart back to life. He was alive. And he was able to speak. 

It turned out that he had been in a car accident on his way to Kjevik and our car was a total wreck. Kjetil had nothing but bruises from the seat belt.  A miracle in itself. The hospital had him for observation in case of internal damage, but things were looking good. 

Not knowing whether he was dead or alive, not knowing if our family was a family anymore, was a huge wake up call for me. All the small trivia that had become so important, was now meaningless. You see it in movies about catastrophes all the time. How people wake up to the reality of what the really important things in life are. You become aware of the big picture again. It is like looking at life with a whole other pair of glasses. You see each other in a different way. 
The minutes where I did not know whether he was dead or alive, were indeed terrible. But they sure woke me up and helped me remember what matters most. 

"Pick your fights" is an expression I often use when dealing with the kids, but it is indeed very important in relationships too. So my advice for you today is to look past the petty things that annoy us, pick out what really matters and talk that through, leave all else behind and look ahead together instead.


Katinka

Vi krangler ALDRI!

Tror du på det? Nei, vi er nok ganske normale der vi også. Vi er tross alt to ulike mennesker som skal leve sammen, så det hender vi er uenige. 
Det viktige er at ikke små bagateller skal velte det store lasset som ekteskapet tross alt er. "Parforhold er ikke for pyser" lærte vi i helgen av en psykolog på samlivskurset PREP som vi fikk spandert av forsvaret i forbindelse med at Kjetil har vært på to deployeringer i Afghanistan. Da temaet om bagateller kom opp, husket jeg en hendelse i ekteskapet vårt, som forandret mye. Jeg deler den med deg så den kanskje også kan minne deg om det viktigste i livet:

Et halvt års tid etter at vi fikk vårt tredje barn, kjøpte vi et enormt oppussingsobjekt av et hus. Samtidig begynte Kjetil på et kurs i forsvarets regi, som foregikk på Kjevik i Kristiansand, så han begynte å ukependle fra Tjøme der vi bodde. Jeg var derfor alene med tre barn under fem år, et dagbarn som kom hver morgen klokken sju, og jeg stod opp klokken seks hver dag for å få inn en time med maling, riving, gulvlegging eller hva det enn var som trengtes å gjøres i huset. Det var nødvendigvis en slitsom hverdag og jeg gledet meg til helgene når Kjetil kom hjem. Men forventningene mine til helgene var altfor høye. Kjetil var sliten etter en uke borte og flere timers bilkjøring og siden banken krevde at vi pusset opp kjellerleiligheten for å leie den ut så fort som mulig, stod han på der nede mens jeg var alene med ungene også da. Så det var ikke mye tid vi hadde sammen, og det var ikke lett å skulle være et par midt i alt dette. Etterhvert som månedene gikk, ble små irritasjonsmoment bare større og større og ting så ikke så bra ut for oss. "Heldigvis" skjedde noe som ble en påminnelse om hva som egentlig betydde noe. Det var en tidlig formiddag og jeg hadde vært ute en tur. Da jeg kom inn, lyste et ukjent telefonnummer på telefonen. Jeg vurderte litt frem og tilbake, men endte med å ringe nummeret. 
- Kristiansands intensive kirurgiske avdeling...
De visste ikke hvorfor de hadde ringt meg, så det endte med at vi la på. Jeg tenkte noen sekunder før jeg bestemte meg for å ringe sentralbordet på sykehuset, bare for sikkerhets skyld. 
- Hei! Har dere noen ved navn Kjetil Bakkland lagt inn hos dere?
Det gikk noen sekunder før svaret kom.
-Ja, det stemmer det.
Pulsen gikk med ett skyhøyt og hjertet banket hardt. I bakhodet summet ordene intensiv kirurgisk avdeling i hodet. Hva hadde hendt?! Sentralborddamen satte meg over til en annen avdeling som svarte følgende:
- Jeg skal sette deg over til de som har holdt på med ham. 
Holdt på med ham!? Hva i all verden betydde det?! Mange ulike bilder dukket opp i hodet mitt i rasende fart. Hadde de operert han sånn at han nå lå med ledninger og slanger overalt? Holdt på i fortid fordi de nå ikke holdt på med han lenger fordi han var død?! Jeg holdt på å frike ut en smule og før jeg fikk forbindelse med den rette avdelingen, ble samtalen brutt. Da brøt jeg sammen i gråt. Livredd og bekymret for hva som hadde skjedd og i hvilken tilstand han var. Det tok noen minutter før jeg klarte å roe meg og ringe opp sykehuset igjen. Ble satt over til riktig avdeling og ventet med hjertet i halsen.
- Et øyeblikk, så skal du få snakke med ham selv.
Jeg pustet langt ut. Han levde. Og han var i form til å snakke selv. 

Det viste seg at han hadde vært i en bilulykke på vei til Kjevik og bilen vår var blitt totalvrak. Kjetil hadde sluppet fra det med blåmerker fra bilbeltet. Et mirakel i seg selv. De hadde hatt han til observasjon i forhold til indre skader, men alt så bra ut. 

Å stå overfor muligheten av at familien vår kanskje ikke var hel lenger, var en stor wake-up-call for meg. Alle de små tingene som var blitt så store, ble uten betydning. Man ser det i filmer som omhandler katastrofer, menneskene i filmen blir med ett klar over det som er viktig i livet og de blir klar over hva som egentlig betyr noe. Det er som om man tar på seg et annet par briller for å se igjennom livet med. Man ser hverandre på en annen måte. Det var tøft de minuttene jeg ikke visste om han var levende eller død, men de vekket meg til en erindring av hva som egentlig betyr noe. 

"Pick your fights" er et uttrykk jeg ofte tenker på med ungene, men det gjelder sannelig oss alle i ethvert parforhold. Dagens oppfordring er derfor å se forbi de små tingene, plukk ut det viktigste og snakk sammen om det, la det andre være, og se videre fremover sammen. 

Katinka

Life - a rat-race?

Monday morning was a little different than planned, but then again, things seldom go as planned... Quarter past seven, I delivered the four-year-old in kindergarden. Half past seven I drove the kids towards school(I don't have time to drive them all the way because then I miss my morning-meeting at work). Then I head through town, trying to force my way through rush hour. Finally in place for the morning-meeting, and then straight off to teach. 5 hours later, the teaching is over and I head straight off to a meeting with some colleagues concerning an Anti-bullying program. After that meeting, I have a team-meeting with other colleagues, and THEN I can head home. Finally home, I park the car and walk over to pick up my youngest in Kindergarden. Then we go home and I cook dinner. While I make dinner, I help my seven-year-old with his homework whilst commuting between the living-room and the kitchen trying to do both things at once. After dinner, it is time to help out the 14-year-old, and this is more timeconsuming. After a little break for family home evening, I continue helping the eldest with her homework. After eight thirty, we're done and the Dad has put the other ones to sleep. Then there is time to empty the washing-machine and dishwasher, fill the washing-machine and dishwasher, empty the dryer, hang some clothes up to dry and put on a dryer. Then a wee bit of tidying before I crash into bed. 
Think? No time for that on Monday... Tuesday was almost the same. Except I didn't have time to cook dinner. I came home from work, made pancake-batter and got the 10-and 12-year-old to start frying them(which they didn't mind at all) while I picked up the four-year-old in Kindergarten  Then a quick shower before heading back to work for Parent-conference  The School I work at have two separate buildings, and I headed up the hill to the one to get the papers I needed for my presentation, them back to the other building to do the presentation. Done with the first group of parents, then back to the first building in case I needed to translate for some parents, but they didn't show, so I headed right back to the other building to participate in presentation number two, for the High School parents. All this whilst the Dad in our family participated in a different parent-conference at the other side of town, at the school that our children attend. You know, I have a hard time being two places at once... On my way home, I stop by the store to pick up something edible  and then I finally reach my destination. Home. At least this time I actually manage to have a conversation with my husband.  Two days of stress over, but tomorrow will be a bit better day - hopefully. 

Sometimes you can wonder why on earth we live like this. Life is a rat-race in between  The expression comes from labrats, when they run like heck in their wheels, getting nowhere. They worked hard, but achieved nothing. Although I do feel that everything has a point, it just isn't clear all the time. 

"All these days that came and went, little did I know that they were life itself"

I have two weeks sickleave behind me. That was a wake-up-call. It really showed me how intense my life can be. The possibility of actually resting and taking in utter silence. Wonderful! Time to relax, time to think. Time to feel present in one owns life. I came to a conclusion those days. I cannot keep this up come fall. I most probably am not able to either, on many levels. I have tried to do too much for too long. So I will wind down workwise. We really need the money, but I am hoping we will find some solutions somewhere. I will try to work on my own projects, using the time my body and mind can agree to. And I want to feel life. Hear my own thoughts. And gather enough surplus energy, both physically, spiritually and emotionally. So that I can live my life, not just be in it. I  really want to feel that I am present in my own life - and I am looking forward to it!

”Life is the greatest gift. Just a pity so many never fully unwrap it"

So look twice at your own life, are your days just passing you by, or do you feel part of it all? Is there anything you can do to make a difference?Find out what it takes for you to unwrap your life. Good luck!

Katinka

Livet - et rotterace?

Mandag morgen ble litt annerledes enn planlagt, med andre ord, som alltid med høyt stressnivå. Kvart over sju leverte jeg 4-åringen i barnehagen, halv åtte kjørte jeg barna mot skolen(rekker ikke å kjøre dem helt frem, for da rekker jeg ikke morgenmøtet på jobb). Så er det å tråkle seg igjennom rushet og ut av byen igjen. På plass til morgenmøtet og deretter rett til undervisningen. 5 timer senere er undervisningen over, og det er rett på et møte med noen andre kolleger i forbindelse med innkjøring av et antimobbeprogram. Så rett fra det møtet til teammøte og når det er over så er det hjem. Parkerer bilen og drar rett til barnehagen for å hente yngstemann. Deretter hjem og lage middag. Mens jeg lager middag, hjelper jeg 7-åringen  med lekser og pendler mellom stua og kjøkkenet for å gjøre det. Etter middag er det 14-åringens tur til å få hjelp med leksene og det tar tid. Et lite avbrudd for å samle familien for en kort familiekveld, før leksehjelpen fortsetter. Halv ni er jeg i land med leksehjelp og far i huset har loset de andre i seng. Så er det tømme oppvaskmaskin, fylle oppvaskmaskin, tømme tørkerommel, tømme vaskemaskin, henge opp klær, sette på ny tørketrommel og ny vaskemaskin, og litt kriserydding før jeg stuper i seng.
 Tenke? Nei, det hadde jeg ikke tid til på mandag. Tirsdag var nesten likedan. Med det unntak at jeg ikke hadde tid til å lage middag. Jeg kom hjem fra jobb, lagde pannekakerøre og satte 10 og 12 åringen til å steke(noe de gjerne gjorde) mens jeg hentet 4-åringen i barnehagen. Så var det en rask dusj før jeg måtte kaste meg i bilen og kjøre tilbake til jobb. Barneskolen og ungdomsskolen der jeg jobber er i to separate bygg, og først måtte jeg opp bakken til den ene siden for å hente papirer jeg trengte, så tilbake til ung.skole bygget. Så var det tid for Antimobbepresentasjon på foreldremøtet, deretter måtte jeg tilbake til barneskolebygget for å sjekke om jeg trengte å trå til som tolk for noen. De kom ikke, så da var det tilbake til ungdomsskolebygget for å delta i presentasjon nr. 2. Alt dette mens pappaen var på foreldremøtet til våre barn. Jeg kan jo ikke være to steder på en gang. På vei hjem innom butikken, og så er det endelig destinasjon hjem. Denne gangen får jeg og pappaen faktisk snakket litt på kvelden, selv om det ble en sen kveld for hele familien. Men to stressdager er over og jeg vet at morgendagen i hvert fall blir litt bedre. 

Man kan jo lure av og til hvorfor man lever sånn. Man føler at livet er et rotterace innimellom. Uttrykket rotterace kommer fra det at rottene sprang forgjeves inni sine små hjul uten å komme noe sted, de jobbet hardt uten at det hadde en hensikt. Jeg føler jo at alt har en hensikt. Men den er ikke like klar alltid. 

”Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”

Jeg har to uker med sykmelding bak meg. Og det var først da det virkelig gikk opp for meg hvor intenst livet mitt kan være fra morgen til kveld. Overgangen til noen timer med ro og fred på formiddagen, var utrolig. Tid til å slappe av, tid til å tenke. Tid til å føle at man faktisk er tilstede i eget liv. Jeg kom til en konklusjon, nemlig at jeg ikke kan fortsette dette kjøret til høsten. Det er jeg nok uansett ikke istand til på mange måter. Jeg har kjørt meg selv for hardt over de siste årene. Så til høsten trapper jeg ned utearbeid for en periode og prøver ut mine egne prosjekter i akkurat det tempoet som kroppen og hodet tillater. Og jeg skal føle på livet. Høre mine egne tanker. Og hente inn nok styrke og overskudd til å leve, ikke bare være til. Jeg vil føle at jeg er tilstede i mitt eget liv – og jeg gleder meg! 

”Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut.”

Poul Bundgaard

Så mitt råd til deg denne gangen er rett og slett å ta deg tid til å se på livet ditt på avstand og spørre deg selv om det føles helt greit at dagene kommer og går som de gjør, eller er det noe som mangler? Og er det noe du kan gjøre med det? Vi må passe på å pakke livet ordentlig ut! :-)