Om å hoppe utfor stup

Det er bare tre dager igjen til 2012 er slutt. Ett år full av begivenheter ligger bak oss. Jeg fikk min første lærerjobb, og lærte at det er en jobb jeg elsker! Det var det første året siden 2009 som ikke inneholdt turer til Afghanistan for Kjetil, og den første sommerferien sammen på like lang tid. Det er det første kalenderåret vi har bodd her vi bor, og vi trives med alt og alle. Livet er godt. Ikke perfekt, men det hadde vel vært kjedelig?!

Jeg elsker å gå inn i et nytt år, det er så fullt av håp og forventninger. Det er en perfekt tid å sette seg nye mål. Og dem har jeg noen av. 

"Du kan få alt du vil hvis du ønsker det desperat nok. Du må ønske det med en indre begeistring som flommer ut gjennom huden og slutter seg til den energien som skapte verden". (Sheila Graham)

Hvor mye ønsker du å nå de målene du setter deg? Mitt mål er at mitt ønske om å gjøre noe, skal være sterkere enn frykten for å feile. Det er den som holder meg tilbake. Men 2013 skal være året jeg sender inn (minst) to bøker til forlag. Det blir mitt personlige hopp utfor et stup jeg har holdt meg langt unna lenge. Ja, jeg er redd for å få nei, for at andre ikke skal ønske å bli kjent med de menneskene som lever der inne i bøkene mine, ikke skal få kjenne på deres gleder og sorger, eller ønske dem et liv videre i andres hoder. Jeg vet jeg ikke er en Ari Behn-forfatter med lysfontener og fancy liv, men verden trenger mangfold. Jeg er ikke best, men det trenger jeg ikke være. Og hva er vel egentlig å være best? Det betyr ikke det samme for alle. Men vi trenger ikke være best, bare bra nok. Og selv det er ikke en selvfølgelighet. Jeg elsker å uttrykke meg igjennom skriving, sang og musikk, men jeg er ikke en fantastisk messosopran og jeg har ingen utdannelse innen musikk. Men det gir meg noe spesielt å klimpre på gitaren og sette sammen tekst og melodi. En indre glede over å kunne uttrykke meg på denne måten. Samtidig er det akkurat det personlige i det jeg gjør, som holder meg tilbake fra å dele det med andre. Man ønsker ikke å hoppe utfor stup og kræsje i bakken. Men jeg tror det er nødvendig. Man kommer ikke videre uten å gjøre det, og det er det jeg har begynt å innse. Jeg leste følgende imorges, og det inspirerte veldig:

"Den første gangen du tenker på å gjøre noe annerledes enn du bruker å gjøre det, plukker du opp en liten sten. Den første gangen du faktisk gjør noe på en annen måte enn du bruker å gjøre det - om resultatet fryder eller gremmer deg - kaster du stenen oppi en liten dam. Små, nesten usynlige bølger settes i bevegelse. Ingen andre legger merke til det. Men den som kastet stenen legger merke til det om han eller hun er oppmerksom. En dag, vil alle de små øyeblikkene av personlig mot bryte igjennom. Og både du og din verden vil forandre seg i et autentisk øyeblikk. Vi blir autentiske  på samme måte som vi blir modige. Ved å gjøre det. Ikke ved bare å tenke det." Sarah Ban Breathnach)

Fordi det er ikke nok å bare ha mål, vi må sette oss ned og planlegge hvordan vi skal nå dem og når vi skal ha nådd de forskjellige delmålene. 
Jeg ønsker, som sikkert halvparten av Norges befolkning, å gå ned i vekt. Men ikke fordi jeg føler meg tjukk, jeg har ikke noe imot formene mine. Men jeg ønsker å være sunnere og sterkere og ha mer overskudd til livet. Og jeg vet at jeg ikke oppnår det uten å gjøre noe. Her hjelper det lite med tanker, gitt! Jeg må legge en plan - og jeg må følge den. Men det gjelder jo i like stor grad med de andre målene mine. Ønsker og tanker er ikke nok, vi må faktisk sette oss ned og gjøre noe så kjedelig som å planlegge. Igjennom det kan vi sette farger på livet vårt som ikke har vært der før.  

Så la oss gjøre 2013 til et år der vi gjør det vi tenker, der vi lar tankene få leve utenfor hodet vårt og bli til noe!

Ha et godt, fantastisk og uventet nytt år! 

Katinka

(bilde:http://www.zimbio.com/HD+Wallpapers/articles/gnfOe59d2Qy/Happy+New+Year+2013+HD+Wallpapers)