Jumping off personal cliffs into the new year

Tomorrow is the last day of 2012. One year filled with life soon to be of the past. A year where i got my first teaching job and learned that it is a job I love! The first year since 2009 that did not contain Kjetil going to Afghanistan, and the first summer together as a family since 2009. The first calender-year in which we have lived where we now live, and we love it! Life is good. Not perfect, but that would have been boring, wouldn't it?

I love being on the threshold of a new year, it is so full of hope and expectations. It is a perfect time to set new goals. And i do have a couple of those.

You can have anything you want if you want it desperately enough. You must want it with an inner exuberance that erupts through the skin and joins the energy that created the world.

(Sheila Graham) 

so how bad do you wish to reach your goals? My goal is that my wish to do something will be stronger that my fear of failing. That is what holds me back. But 2013 is the year where i mail at least two books to a publisher. It will be my personal jump off a cliff i have kept at a distance for a long time. Yes, i fear refusal, i fear that others will not want to get to know the people who live within my books, that they won't feel their joy or sorrows, or want for them  to continue life in somebody elses heads. I am not an amazing writer, but the world does need divercity. I am not best, but i do not need to be. And what is really being best? It does not have the same meaning for all. But we don't have to be the best. Only good enough. 
i love to express myself through writing, singing and music, but I am no mezzosoprano, I have no education within music. But I guess it is kind of therapeutical playing the guitar and singing. An inner joy that springs out when i get to express myself that way. At the same time, it is the personal part of it, that holds me back from sharing from others. I don't feel like jumping off a cliff and crushing into whatever lies beneath. But i think jumping off ones personal cliffs, is a necessity at times. One cannot move on without doing it, and this is what i am starting to understand. I read the following one morning, and it inspired me alot:
 En indre glede over å kunne uttrykke meg på denne måten. Samtidig er det akkurat det personlige i det jeg gjør, som holder meg tilbake fra å dele det med andre. Man ønsker ikke å hoppe utfor stup og kræsje i bakken. Men jeg tror det er nødvendig. Man kommer ikke videre uten å gjøre det, og det er det jeg har begynt å innse. Jeg leste følgende imorges, og det inspirerte veldig:

"The first time you think you'd like to do something a little different from the way you've always done it, you pick up a pebble. The first time you actually do it differently - whether you're delighted or disappointed in the results - you throw the pebble into the pond. The pebble sends out tiny, barely visible ripples of movement toward the center. No one else notices. But the person who threw the pebble does if she pays attention. One day, all those small but indelible moments of private courage will burst through. And both you and your world will have changed in an authentic moment. We become authentic the same way we become courageous. By doing it. Not by thinking about it." (Sarah Ban Breathnach) 

Because having goals is not enough, we need to sit down and plan how to reach them and when to have reached part of them. I wish, as probably many others, to loose some weight. But not because I feel fat, I don't mind my curves. But I wish to become healthier and stronger and gain more energy to live my life. And I know that I cannot achieve this without doing something. Thoughts are of no help in that departement! I have to make a plan, and I have to follow that plan. But that is important whatever goal I have. A wish and a thought is not enough, we have to sit down and do something as boring as plan. Through that we can colour our lives more brightly than we could imagine beforehand. 

So let us turn 2013 to the year where we do what we think and let our thoughts find life outside our minds and become something!

Have a great, fantastic and unexpected New Year!

Katinka

Om å hoppe utfor stup

Det er bare tre dager igjen til 2012 er slutt. Ett år full av begivenheter ligger bak oss. Jeg fikk min første lærerjobb, og lærte at det er en jobb jeg elsker! Det var det første året siden 2009 som ikke inneholdt turer til Afghanistan for Kjetil, og den første sommerferien sammen på like lang tid. Det er det første kalenderåret vi har bodd her vi bor, og vi trives med alt og alle. Livet er godt. Ikke perfekt, men det hadde vel vært kjedelig?!

Jeg elsker å gå inn i et nytt år, det er så fullt av håp og forventninger. Det er en perfekt tid å sette seg nye mål. Og dem har jeg noen av. 

"Du kan få alt du vil hvis du ønsker det desperat nok. Du må ønske det med en indre begeistring som flommer ut gjennom huden og slutter seg til den energien som skapte verden". (Sheila Graham)

Hvor mye ønsker du å nå de målene du setter deg? Mitt mål er at mitt ønske om å gjøre noe, skal være sterkere enn frykten for å feile. Det er den som holder meg tilbake. Men 2013 skal være året jeg sender inn (minst) to bøker til forlag. Det blir mitt personlige hopp utfor et stup jeg har holdt meg langt unna lenge. Ja, jeg er redd for å få nei, for at andre ikke skal ønske å bli kjent med de menneskene som lever der inne i bøkene mine, ikke skal få kjenne på deres gleder og sorger, eller ønske dem et liv videre i andres hoder. Jeg vet jeg ikke er en Ari Behn-forfatter med lysfontener og fancy liv, men verden trenger mangfold. Jeg er ikke best, men det trenger jeg ikke være. Og hva er vel egentlig å være best? Det betyr ikke det samme for alle. Men vi trenger ikke være best, bare bra nok. Og selv det er ikke en selvfølgelighet. Jeg elsker å uttrykke meg igjennom skriving, sang og musikk, men jeg er ikke en fantastisk messosopran og jeg har ingen utdannelse innen musikk. Men det gir meg noe spesielt å klimpre på gitaren og sette sammen tekst og melodi. En indre glede over å kunne uttrykke meg på denne måten. Samtidig er det akkurat det personlige i det jeg gjør, som holder meg tilbake fra å dele det med andre. Man ønsker ikke å hoppe utfor stup og kræsje i bakken. Men jeg tror det er nødvendig. Man kommer ikke videre uten å gjøre det, og det er det jeg har begynt å innse. Jeg leste følgende imorges, og det inspirerte veldig:

"Den første gangen du tenker på å gjøre noe annerledes enn du bruker å gjøre det, plukker du opp en liten sten. Den første gangen du faktisk gjør noe på en annen måte enn du bruker å gjøre det - om resultatet fryder eller gremmer deg - kaster du stenen oppi en liten dam. Små, nesten usynlige bølger settes i bevegelse. Ingen andre legger merke til det. Men den som kastet stenen legger merke til det om han eller hun er oppmerksom. En dag, vil alle de små øyeblikkene av personlig mot bryte igjennom. Og både du og din verden vil forandre seg i et autentisk øyeblikk. Vi blir autentiske  på samme måte som vi blir modige. Ved å gjøre det. Ikke ved bare å tenke det." Sarah Ban Breathnach)

Fordi det er ikke nok å bare ha mål, vi må sette oss ned og planlegge hvordan vi skal nå dem og når vi skal ha nådd de forskjellige delmålene. 
Jeg ønsker, som sikkert halvparten av Norges befolkning, å gå ned i vekt. Men ikke fordi jeg føler meg tjukk, jeg har ikke noe imot formene mine. Men jeg ønsker å være sunnere og sterkere og ha mer overskudd til livet. Og jeg vet at jeg ikke oppnår det uten å gjøre noe. Her hjelper det lite med tanker, gitt! Jeg må legge en plan - og jeg må følge den. Men det gjelder jo i like stor grad med de andre målene mine. Ønsker og tanker er ikke nok, vi må faktisk sette oss ned og gjøre noe så kjedelig som å planlegge. Igjennom det kan vi sette farger på livet vårt som ikke har vært der før.  

Så la oss gjøre 2013 til et år der vi gjør det vi tenker, der vi lar tankene få leve utenfor hodet vårt og bli til noe!

Ha et godt, fantastisk og uventet nytt år! 

Katinka

(bilde:http://www.zimbio.com/HD+Wallpapers/articles/gnfOe59d2Qy/Happy+New+Year+2013+HD+Wallpapers)

MERRY CHRISTMAS!

I haven’t done a lot of writing this December, but still, there are many ways to be creative this beautiful month. We decorate our house for Christmas, we make Christmascards, we turn our heads trying to find out what to give each other for presents and last, but not least, we do a lot of BAKING and make a whole lot of food! That is perhaps one of my favorites, I am little too fond of food, and Christmas is an excuse to go all out. But more than anything else, I love the peace that comes with Christmas. The peace that sneaks inside, past the smell of soap and baked goods, that peace that spreads throughout your body as the whole family relaxes together and time has nowhere to go. It is as if one has stopped time to just savor the moment. A wise man said that love is spelled T-I-M-E. Christmas gives us time together as a bonus gift. And it is a gift that I receive with great joy and thankfulness. Everyday life, is tough and time ploughs ruthlessly through our days. It is a feeling of despair, of being a small part of a bigger game, ruled by time itself. It is not up to us to decide, to take control, we are just present. Just hanging on. This Christmas holiday is a time and opportunity to take some charge of this precious time. For me at least, I have no meetings to attend for the next week, nowhere I have to be or go. But for all of us, a little extra time is allotted. We have to embrace that extra time with all we have and are. I sincerely hope that your time this Christmas, will be filled with joy, friends, family and time to enjoy what matters most. And maybe even time to do nothing – with a clear conscience. J

Merry Christmas and a whole lot of hugs to all of you!

God jul!

God Jul!

Ikke mye skriving er blitt gjort i desember, men kreativ er man jo uansett denne flotte måneden. Vi pynter til jul, vi lager julekort, vi vrir hodene våre for å finne på noe lurt i gaver, og sist, men ikke minst, vi BAKER og lager masse god mat! Det er kanskje favoritten min, jeg er kanskje litt for glad i mat, og jul er en unnskyldning for å ta'n litt ut. 
Men mer enn noe annet, elsker jeg julefreden. Den som sniker seg forbi grønnsåpeduft og lukten av bakverk, den som brer seg ut i hele kroppen når hele familien slapper av sammen og tiden ikke har noe sted å gå. Det er som å stoppe tiden og bare nyte øyeblikket. En klok mann sa at kjærlighet staves T-I-D (Uchtdorf). I jula føler jeg at tid sammen er en ekstra gave. Og det er en gave jeg tar imot med stor glede og takknemlighet. Hverdagskjøret er hardt og tiden brøyter seg nådeløst gjennom dagene. Det er en ganske fortvilet følelse, dette å være en brikke i tidens spill. Det er ikke vi som bestemmer, vi er bare tilstede på en måte. Denne juleferien er et velkomment avbrekk, en mulighet til å bestemme over tiden på den måten vi vil. Ingen møter som vi må være på, ingen steder vi må være til en bestemt tid etc. Og ja, jeg føler meg ekstra heldig som kan ha hele juleferien fri, det er det ikke alle som har. Men alle har noe ekstra tid. Den må vi omfavne med alt vi er og har. Håper at din tid denne julen vil fylles med glede, venner, familie og tid til å nyte det som betyr mest. Og tid til å gjøre ingenting - med god samvittighet. 

God jul og mange juleklemmer fra meg til dere!

In English below.


Det var en gang...

Det var en gang en gang en liten jente. Hun hadde mange drømmer for fremtiden, men når hun var 10 år, var den største drømmen å finne noen å gifte seg med, få mange barn og bli del av en stor familie. En stor og lykkelig familie som hun skulle ønske hun hadde hatt selv. Som skilsmissebarn var ikke det innen rekkevidde i barndommen, men fremtiden hadde all verdens muligheter. 
Og ja, den jenta var meg. Og den drømmen har jeg fått oppfylt. Jeg er gift og er mor til fem barn, derav bloggnavnet mitt, Seventh Heaven. Så hva nå? Drømmen om en familie var den største, men ikke den eneste drømmen min. Ett år senere, da jeg var elleve, skrev jeg en historie på tilsammen hundre sider. Drømmen om å bli forfatter var født. Å skrive ble min flukt fra hverdagen og til en helt annen verden. Et liv jeg kunne velge premissene for. Jeg kunne dra hvor jeg ville og med hvem jeg ville. Det var ingen grenser for hva jeg kunne gjøre. Den lille sjenerte guttejenta var parkert for en stund. Hun var byttet bort i den jenta jeg ønsket jeg hadde vært. 
Gleden over å kunne skrive meg bort, har vart ved. Men å prøve å oppfylle forfatterdrømmen, har jeg ikke egentlig gjort sånn helt på ordentlig. Jeg har en barnebok og en ungdomsbok ferdig skrevet, men det gjenstår å sende det inn til forlag. Samtidig er  det er jo litt skummelt. For tenk om de sier nei og knuser drømmene mine for evig og alltid? Heldigvis har jeg gode venner som stadig minner meg om viktigheten av å slippe taket i frykten og prøve. Ja, for drømmene blir ihvertfall ikke virkelighet uten at man prøver!
Men det er ikke lett å finne tid til å følge drømmene sine, eller ta seg tid til det man trives med å gjøre, for hvor skal man ta tiden fra? Jeg jobber 80% som lærer og har mye å følge opp med fem barn i tillegg til andre ting jeg er engasjert i. Men man blir ikke glad hvis man hele tiden kjører på med det som må gjøres, man må finne tid og sted til å gjøre det man har lyst til, det som gir glede. For meg er det å skrive, det er å ta bilder, det er å spille på gitaren og synge, gjerne lage egne sanger og generelt bare få lov til å være kreativ. Men jeg har da omtrent aldri tid! Med denne bloggen håper jeg at jeg kan minne meg selv på å ta meg tid til å følge drømmene mine og til å gjøre plass til det som gir glede. Kanskje den kan minne andre på det samme? Men misforstå meg rett, for meg er familien det som gir størst glede. Jeg vil bare få på plass gleden over å kunne få tid og ro til mitt eget kreative også. ;-)

Denne uken skal jeg undervise om Aristoteles og derfor avslutter jeg med noe som står i læreboken om ham:
"Aristoteles mente at vi har det best dersom vi får brukt alle sider ved oss selv, blant annet gjennom å skape noe. (...)en levende ting bør få utvikle alle egenskapene sine. Vi blir lykkelige når vi gjør det vi er skapt for".

Så hvis det er noe du har lyst til å gjøre, noe du brenner for eller noe du kunne tenke deg å gjøre - så gjør det! Kanskje er det dèt du er skapt for?

Katinka

****

ENGLISH

Once upon a time...

Once upon a time there was a little girl. She had many dreams of the future, but one dream in particular stood out to her when she was ten years old: finding someone to marry, have many kids and such create a big happy family.And yes, that little girl was me. That dream is fulfilled. I am married and a mother of five. Hence my blogname, Seventh Heaven. So what now? Well, that dream was not my only dream. A year later, I wrote a story. 100 pages. The dream of becoming an author, was born. Writing became my way out of my own life, and into another. A life of my choosing. Wherever and with whomever I chose. There was no limit to what was possible. An escape and a waking dream at once. The shy tomboy was gone for a little while. Changed into the girl I wished I were.The joy of writing kept with me all the way, but I have never really tried to fulfill that dream for real. I have written two books (one for kids and one for teens), but I have not tried to send them to a publisher yet, quite frankly because it scares me. What if they turn me down and crush my dreams? Luckily, I have friends that keep reminding me that it is important to not let my fear of failing stop me from trying. Dreams will never come true if you don’t try!But it is not easy to find the time to follow your dreams, or to make time for the things you enjoy doing. I work as a teacher, follow up on my five children and I am also otherwise engaged, so I have a hard time finding time to do the creative things I would like to do. But you can’t find happiness in only doing the “have to do” ’s in life. You have to find time for the things that give joy. For me that is writing, photography, playing my guitar, singing and just being creative in whatever way. (Be not mistaken though, my family is my greatest joy, but that kind of goes without saying) JThe problem is, I hardly ever have the time for the creative stuff! But I hope this blog can be part of reminding me to make the time for the things that give me another kind of inner happiness. Maybe it can remind others of the same? This week I will be teaching about Aristotle, and I want to end with semi-quoting something from the book I teach from:“Aristotle meant that we are happiest if we use all our abilities, especially the ability to create. (…) a living thing should develop all its abilities. We become happy when we do what we are created for”. So if there is something you want to do, something you yearn for or something you would like to start doing – do it! Maybe that is what YOU are created for? Katinka