Why my (and perhaps your) search for perfect always fails...

Not too long ago I had a conversation with a colleague of mine in connection with a few questions I had regarding work. She said something to me that was like turning on the light inside me: "It seems as if you are trying to manage everything at once. You can´t. You have to give it about three years!" 
And I knew she was right. I was trying to get a hang of everything - straight away, when it was in fact an impossible task. 

Not just that. I became aware that it was how I was trying to live my life too, in all aspects, as a mum, as a wife, as a fellow human being... We have so many roles as a human and I was really trying to get everything done, and everything done right. At once. 

Striving for perfection becomes a terrible ordeal when you don´t realise it is impossible to obtain. 

If my goal is to jump to the moon, but I only manage to jump a few feet, it would feel like a terrible failure! But... if it is possible for us to see that it is utterly IMPOSSIBLE to jump all the way to the moon, a few feet is quite alright and you can feel ok about what you have done. 

And that is the world I am now introducing myself to: seeing my limits. One should think that it would be a negative thing, but on the contrary, it opens my eyes to the reality of what I can do, and compare my accomplishments to that instead. That makes it possible to be so much  more content and happy with oneself. If I can´t jump to the moon, there is no point in being sad for not making it! 

In addition to that, it is important to accept that all we can do, is not obtainable either. Life consists of so many variables that affect us, and so many considerations - it is important to look further than the tip of our nose. 

Sometimes, a 30% effort IS 100%. And then we have to be content with that. 

"It would be very quiet in the forest
if nobody sang
but the birds who sang the best"

- unknown

To me that means that we all, no matter what we are able to do or not, are a very important part of that puzzle which is life. We don´t have to be perfect, so why die trying? 

Wishing you a great - and unperfected - day!

Katinka

Hvorfor min (og kanskje din) jakt på det perfekte, feiler...

For ikke lenge siden snakket jeg med en svensk kollega i forbindelse med noen spørsmål jeg hadde på jobben. Hun sa noe til meg som var som å slå på et lys for meg: "Det virker som om du prøver å få til alt riktig med en gang. Du må gi det tre år". Da gikk et opp for meg at hun hadde rett - jeg prøvde virkelig å få til alt med en gang og det var egentlig en umulig oppgave. 

Ikke bare det, det gikk opp for meg at det var sånn i alle aspekter av livet mitt, som mor, som kone, som medmenneske, ja alle rollene vi som mennesker har - og det er mange! Jeg prøver å få til alt - nå!

Å jage etter det perfekte blir et blodslit når man ikke inser at det man tror er mulig, faktisk ikke er det. 

Det er klart, hvis målet mitt er å hoppe opp til månen, men bare klarer å hoppe en meter, så føles det som et SKIKKELIG nederlag! Men hvis man bare klarer å skjønne at det faktisk er praktisk umulig for et menneske å hoppe helt til månen, men at en meter er helt alright, da føler man seg faktisk litt ok allikevel. :-)

Og det er den verdenen som nå begynner å åpne seg for meg: å se mine begrensninger. Kanskje skulle man tro at det var en negativ ting, men fordi det åpner for at jeg klarer å se realiteten av hva jeg kan klare og ser hva jeg klarer i forhold til det, så er jeg langt mer fornøyd med tilværelsen. 

I tillegg så må jeg klare å godta at ikke alt jeg kan klare er oppnåelig heller. Livet består av mange variabler som påvirker oss og mange hensyn å ta - det gjelder å se mer enn bare rett foran nesetippen.   

Av og til er 30% faktisk 100%. Og da må man være fornøyd med det. 

"Det ville blitt svært stille i skogen 

hvis ingen andre sang

 enn de fuglene som synger best"

- ukjent

For meg så betyr det at vi alle, uansett hva vi får til eller ikke får til, har en viktig del av det puslespillet som er livet. Vi MÅ ikke være perfekt, eller best. Så hvorfor gå til grunne i forsøket? 

Ha en fortsatt fin - eller uperfekt - dag! 

Katinka

Mum, you can leave now...

We have just been through a big decision on behalf of one of our children. We have had our kids at a private school and have been really pleased with it. Small classes and many teachers in addition to good values. But for our youngest girl, the road to school became too long. 

My experience both as a mum and as a teacher, is that firstgraders enjoy learning and they look forward to school every day. But for our first grader, the road to school has been a huge challenge and she dreaded going to school. We therefore decided to try the school nearby where we live. It was success from day 1. 


The second day she tries out the day care facilities for schoolchildren. There are few kids there when we arrive this early morning. But one of the girls she will be starting school with, waves at her. As she approaches us, my daughter tells me:
- Mum, you can leave now...
Then she stretches out her arms and wants a proper hug and a kiss before I leave. - Bye, Mum!

It hurts a little. Just leaving. My wee one is in a new element with few people she knows, but she feels strong enough to let me go. But I think she can see the doubt in my eyes, because she adds: - Mum, you have to get to work on time, you know. 
A little reluctantly I start walking away into the blue morning as the snowflakes fall silently to the ground. Her words keep repeating in my mind:

- Mum, you can leave now...

And I think about the bigger picture. How my eldest children are on the threshold of their own lives and symbolically will say the same words: - Mum, you can leave now.

It will be a painful secession for me as a mum. All you want is to watch over your children and look out for them. But there comes a time when you have to let go and leave them to tread their own road.

I am not ready to let go yet. But I know that the time is closing in faster than I can fathom. I am so blessed to have five wonderful children that I love tremendously. But little by little they will have their own families and cooking for 7 will become cooking for 2. The laundry baskets will be emptier and the mess will be just about gone. Less straining, but oh so empty. 
Still the house is full of laughter and challenges and mess, but i understand that I should just love it all as long as it lasts. Because I am not ready to hear those words yet. 

- Mum, you can leave now...

Mamma - nå kan du gå

Vi har nettopp vært gjennom en stor beslutning for en av barna våre. Vi har noen av barna våre på privatskole og er kjempefornøyd med det. Små klasser og god lærertetthet og ikke minst gode verdier. Men for vår yngste ble skoleveien rett og slett for slitsom.

Min erfaring både som mor og som lærer er at førsteklassinger gleder seg over å lære og de gleder seg til å komme på skolen hver dag. For vår førsteklassing har det vært et ork og hun har ikke hatt lyst å gå på skolen. Vi bestemte oss derfor for å prøve skolen i nærmiljøet. Det var suksess fra dag 1.

- Mamma, hvis du lurer på, så har ihvertfall jeg bestemt meg for hva jeg har lyst til...

Den andre dagen skal hun prøve SFO for første gang på den nye skolen. Det er ikke mange der når vi kommer, men en av jentene i klassen hun kommer til å begynne i, vinker til henne. Hun kommer bort til Leah og jeg får følgende beskjed: - Mamma, nå kan du gå.
Så strekker hun armene opp til meg og vil ha en skikkelig kos og nuss før jeg går. - Hadet, mamma!

Det gjør litt vondt. Å bare gå. Hun er i et nytt element med få kjente, men føler seg sterk nok til at hun vil jeg skal gå. Jeg tror hun ser tvilen i øynene mine, for hun legger til: - du må jo rekke jobben også da, mamma...
Motvillig går jeg ut i den blå morgentimen med snøflakene dalende ned. Setningen går om igjen i hodet mitt flere ganger: - Mamma, nå kan du gå.

Og jeg tenker på det i større betydning, hvordan de eldste barna mine nå står på terskelen til sine egne liv og symbolsk kommer til å si det samme snart: - Mamma, nå kan du gå.

Det blir en smertefull løsrivelse for meg som mamma. Alt man ønsker er å våke og passe på barna så langt det lar seg gjøre. Men på et eller annet punkt er det på tide å slippe taket og gå...

Jeg er ikke klar til å slippe taket enda. Men jeg vet at den tiden nærmer seg fortere enn jeg egentlig skjønner. Jeg er så heldig å ha fem flotte barn som jeg elsker over alt på jord. Men litt etter litt vil de få sine egne familier og matlaging for 7 vil bli matlaging for 2, vasken vil krympe, og huset vil ikke trengs å ryddes så ofte... Mindre slitsomt kanskje, men det kommer til å bli fryktelig tomt. Enn så lenge er huset fullt og egentlig burde man bare nyte alt ekstra arbeidet som følger med. For jeg er ikke klar for å høre det helt enda. 

- Mamma, nå kan du gå...

Are you an optimist, pessimist - or just plain realistic?

I just did one of those really authentic tests on Facebook. This one was called: are you optimistic, pessimistic or realistic? 

I have not pinned myself down for one as I feel I am a mix of all, so I took the test to let the omnipotent, all powering, truth be revealed. 

The result: 
(quoting only parts of it)

"You are a true optimist at heart! 

You always see the bright side of life, 

always thinking positive thoughts 

and seeing butterflies and sunshine and unicorns everywhere. 

It is true,

 sometimes you get burned

 by trusting too many people

 and believing that everything will turn up fine,

 but it sure is better than thinking about every little thing that can go wrong with your life".

I still think I am a mix of all, but I agree with the bottom line here, we need to remember there is light in the tunnel. And that no, the lights are not a train coming toward you! 

Earlier this week, I had just gotten the kids out the door and getting ready for work, when 30 seconds later the doorbell rang. My youngest had fallen into a puddle and was wet through and through. I had to change her from top to toe and rush to help her catch the bus on time. She barely made it. Phew! But this was just the first of many similar situations throughout the day. It is like everything just has to happen simultaneously! And so these kind of days become "one of those days". 

We all have down days, or days where everything seem to go wrong, but we also have new days ahead. Those days are still blank and we are the masters of filling them. (Hm, I guess I am optimistic) 

Instead of counting your days, make your days count.  
(Picture of my youngest daughter some 5 years ago)

I think being optimistic, not all the time for everything, but just as a general way of thinking on life, gives your whole life a different shine. 

I believe two people can live through the exact same day, but experience it as two totally different ways. Like when you get in a accident and wreck your fancy car, there are two ways to react:

1. Oh, no! My car! 
2. I am grateful that I am fine and nobody was hurt. 

This is overdoing it a little, but you get the point: Try to see the positive in a situation (when possible - I realise that is not possible in everything) 

I recently read something along the lines of:

"If you experience something you know you will laugh at in a month or a year, you might as well laugh at it at once. Who knows if you´re there to laugh at it later"

I guess that is optimistic/pessimistic at the same time, but I kinda like it. 

Gordon B. Hinckley said that we are not just here to endure life, but to enjoy it. So do your best to remember the postive things from your day, and that will colour your days. 

Oooh, gotta go. The butterflies are signalling me that it is feeding time for the unicorns...

Have a great day! 

Et nytt år - nye muligheter. Til å feile?

Vi har akkurat rukket å komme inn i det nye året. Og med det nye året kommer de årlige forsettene våre. Jeg har lest artikler som sier vi skal droppe dem, bare nyte nuet og være takknemlig for hva vi har og hvem vi er. Og selvfølgelig skal vi være glad for hva vi har og hvem vi er. Men jeg synes ikke det skader om vi prøver å strekke oss litt lengre.

Jeg så nettopp en dokumentar om en wingsuit diver, Jeb Corliss, og han sa noe som stakk ut til meg:

Hvis du ikke har forandret deg de siste 10 årene, har de siste 10 årene vært bortkastet"

Det er kanskje å ta i litt, men det er sannhet i det og. For som mennesker har vi mulighet til å forandre oss, å bli bedre, å lære noe nytt, å utvikle oss og til å nå lengre. Hvorfor ikke gjøre noe med det?

Jeg har tre forsetter i år. Det ene jeg vil dele med dere er sikkert det samme som de fleste andre, nemlig å bli sunnere. Grunnen til det er at jeg ønsker å få mer overskudd i livet og i hverdagen til å være den jeg ønsker å være, i så mange av livets aspekter.
Det verste er at jeg har bestemt meg for å droppe sjokolade og potetgull frem til neste jul. Yikes! Generelt skal jeg spise sunnere, trene to dager i uken og regner med at det kanskje også fører til at jeg går ned i vekt. Og for å motivere meg, har jeg bestemt meg at en blogg i måneden skal bli om den reisen. Da vet jeg at jeg ikke kan stikke hodet i sanden og legge forsettene bak meg. Tror det blir en lur måte å motivere meg selv på!

Og ja, jeg skal virkelig prøve å sende inn bøkene mine til forlag i år. Det får da sannelig være nok feighet fra min side. Dessuten går jeg med en bok i magen, men har lyst å få sendt inn de første to før jeg går i gang. Har satt noen spesifikke mål, så håper virkelig jeg skal ha gjort det i løpet av året...

Hvis du aldri gir opp, kan du aldri feile.

Meg og kompisen min, Spiderman. Just hanging´out. Bokstavelig talt! 

Ok. Spidermanevner er vanskelig å strebe etter. Men det er så mange måter å rekke etter stjernene i våre liv. Vi trenger bare å strekke ut våre hender. 

Poenget er: Jeg ønsker å bli en bedre person i dag enn jeg var i går. Og det tror jeg at jeg kan. Hvis jeg bare prøver. 

Hvis jeg strekker meg mot stjernene, men bare når til skyene .. så spiller det ingen rolle, for da har jeg allerede kommet lengre enn noen gang før. 

Katinka

Ok, 2015 - Bring it ON!

We have just dipped our toes into something new, a brand new year. And you all know that a new year means new possibilities. To fail.

Well that is what some say pertaining to New Year´s resolutions. And I have read articles saying to drop resolutions, live in the now, be happy with what you have and are. Of course we should be happy with what we have and are, but there is no need to drop setting some goals and stretching a little in life.

I recently saw a short documentary on a wingsuit diver, Jeb Corliss, and he said something that stood out to me:
"If you haven´t changed over the past 10 years, the past 10 years are wasted." 

Maybe that is a little strict, but there is truth. Because as humans we have the ability to change, to become better, to learn, to evolve and to reach further. Why not do something about it? 

I have 3 specific resolutions for this year. The first two are rather personal, so I will leave them out for now. The last one is, probably as half the world, to become healthier. Why? For me it is about gaining more surplus energy to enable me to be the person I want to be in so many aspects of life. How? I want to eat healthier and exercise twice a week. And as a benefit, I recon I will loose some weight. 
The hardest part is that I decided to drop chocolate and crisps for a year. Yes, I know that is crazy, but as much as I love chocolate, that is something I have to sacrifice to get a head start. And to motivate me, I will blog about this journey once a month to keep me on my toes. 

In addition I am organising life more so as to be able to gain a little extra time. Time is ALWAYS just not enough! 

And yes, maybe this year I will actually send my books to an editor/publisher. To be honest I have set some specific goals of how to achieve this. Hope to at least tell you I have sent them in during this year!

If you never give up,you can never fail.

Me and my best pal, Spiderman. Just hanging´out. Literally. 

Ok. So Spiderman abilities is not within reach, but there is so many ways we can reach for the stars of our life. We just need to stretch out our hands... Good luck with your resolutions! 

Point is: I want to become a better person today than I was yesterday. And I believe I can. If I but try. If I reach for the stars, and only touch the clouds... no matter, I have reached further than ever before. 

Katinka