Det er sånne dager som idag som er dumme. Sånne dager der du våkner med migrene og feberlignende symptomer og kroppen bare vil ligge i senga og tårene bare renner. Og du ikke kan. For om noen timer blir det bursdagsselskap for yngstemann. Det må bakes og ryddes. Vanligvis er jeg veldig glad i begge deler, men ikke idag. Idag vil jeg ikke. Idag vil ikke kroppen. Og ihvertfall ikke hodet. Smertestillende til frokost igjen.
Det er sånn å være mor og samtidig ha fibromyalgi. Man har vondt og er syk, men så må man allikevel. Det er rett og slett ikke mulig å sette bort den jobben. Ikke hadde jeg villet heller. Men det gjør det ikke enklere. Masken må på. Smilet må smøres på. Den energien som ikke finnes, må hentes frem fra dypet. Jeg tror jeg hadde blitt en topp idrettsutøver, tenker jeg på sånne dager. Der de sporter mot mål og bruker det mentale til å tvinge kroppen til å presse mer ut enn det de egentlig har og orker og tåler. For akkurat det er jeg jaggu god på!
Det er tortur å aldri vite hvordan neste dag blir. Uten å vite hvordan kroppen takler enkelte ting og dermed gjøre for mye. Gå uten særlig søvn over lengre perioder. Klart det tapper.
Akkurat nå er jeg i en periode der en hel natt med søvn taes takknemlig imot som et mirakel. Et fjell som kom til meg. Utrolig, men sant. Og sykt deilig.
Samtidig vil jeg jo så gjerne leve litt innimellom. Gå en tur. Padle forsiktig. Kjenne vinden mot ansiktet og føle musklene bli brukt. Det går som oftest bra så lenge jeg er forsiktig. Men innimellom går man på en smell uansett hvor forsiktig man rører kroppen. Det er dog ikke svar for meg å sitte i sofaen eller ligge i senga hver dag. Det er ute jeg føler jeg lever. Og så lenge jeg klarer det skal jeg forsette å kjempe mot dette dumme dyret av en sykdom. Selv om vi må leve sammen så betyr det ikke at jeg må godta det. Jeg googler for harde livet om alle måter å få en bedre hverdag på og implementerer det jeg kan.
Jeg har stor tro på at mat og kosthold hjelper. Ned 12 kg på 3 måneder med lavkarbo. Følte meg topp! Etter en fantastisk sommerferie - med utskeielser i matveien - så er det tilbake til hverdagen. Med stress og dårlig mat bærer det nedover igjen med helsa. Maten kan jeg gjøre noe med igjen, men det er verre med stresset. Med 5 barn så er det mye bekymringer og praktiske gjøremål. Sånn er det bare.
Akkurat nå tar jeg en dag av gangen og er fornøyd for hver dag som går uten at jeg har "gitt opp" å prøve livet. Man må alltid prøve. Man må alltid fortsette. Det amerikanske postvesenet har et uoffisielt motto:
"Neither snow nor rain nor heat nor gloom of night stays these couriers from the swift completion of their appointed rounds"
Ja, ja. Så er nå dette en dum dag.
Men det er en dag som jeg har fått. Da er det best å prøve å gjøre det beste ut av det.
Og i morgen kommer en ny. Heldigvis...
