For en del år tilbake skrev jeg disse korte snuttene om minner som sitter fra barndommen og som fremkaller mange forskjellige følelser. Når jeg fant dette i dag, tenker jeg på mine egne barn som er i samme alder - hva vil de huske fra barndommen sin?
Diesellukten
river i nesen, og sammen med den gyngende bussen, gjør den meg kvalm. Alle de
voksne sitter. Ingen ser på meg. De vet vel at egentlig burde de vel la den
lille jenta få sitte, men jeg tror jeg er usynlig for ingen gidder å bry seg.
Ikke før sjåføren tilslutt hiver seg på bremsen og brøler bakover. De tynne
fingrene mine klamrer seg til stolpen jeg står ved. Flere reiser seg, og jeg
trykker meg flau ned i et av de plutselig ledige setene og stirrer ut av vinduet.
Etter hvert gror det frem et smil. Utenfor bussen galopperer en hvit hest. En blank
og flott araber hest. Og oppå sitter jeg. Sitter der stolt og rak, og gynger i
takt med bevegelsene til hesten. Alt er perfekt og jeg viser dem alle sammen. Hvem
jeg egentlig er. For jeg er mer enn de tror. Det er bare ingen som ser det.
De
syns det er rart at jeg spiller i barneteateret. Jeg er jo egentlig bare
skygge. Men på scenen blir jeg en annen. Da blir jeg sterk. For da trenger jeg
ikke være den alle tror jeg er. Den stappfulle salen gjør meg ingenting. Der
henter jeg bare styrke. De som er der forsvinner liksom, og jeg bare er.
Vi
sitter i bilen etter en vellykket forestilling. Praten mellom de andre går
lett, og det dogger på innsiden av vinduene i den kalde, blå folkevognen.
Plutselig kysser de, Eirik og hun blonde. Det knyter seg inni meg. Hardt.
Kvalmen stiger og hodet dunker, dunker. Jeg tvinger meg selv til å se ut. Men
det går ikke an på grunn av vindusduggen. Jeg studerer de tåkete mønstrene intenst,
og kjenner halsen snøre seg. ”Så du det, eller?” Jeg snur meg uskyldig mot dem.
”Hm?” De ler. ”Hun er for liten til å skjønne sånt”. Så snur de seg bort igjen
og jeg stirrer fortvilet ut vinduet. Men det går fremdeles ikke. For nå er det
øynene som dugger. For liten!? Så får de bare tro det. Det jeg vet er at han
jeg har elsket siden jeg kan huske, siden alltid, nettopp kysset noen andre. Elske
er et stort ord. Jeg er nesten ti år, men jeg er sikker på at det er det jeg
gjør. Men forgjeves. Håpet som har ligget der inne, langt inne, men alltid der,
siger vekk. Renner ut av kroppen og gjør skyggen min svakere.
Egentlig
har jeg bare ei god venninne. Hun har Sky-Channel og alt som finns av Barbie og
Playmo. Det er gøy å leke der. Hjemme står den lille svart/hvit tv-n foran den
knallgrønne veggen og gjesper. Da er det mer gøy å leke i skogen. Med broren
min og kameraten hans starter vi DTD. Det står for De Tre Detektiver. Vår
første sak er et mord. Onkelen til kameraten vår. Vi kryper inn under hytta der
han sist var sett. Klarer å bryte oss inn i boden utenfor hytta. Sjekker rundt.
Vet egentlig ikke hva vi er ute etter, og finner det heller ikke. Av og til har
vi møter midt på natten. Klokka tolv møtes vi på tunet. Prater noen få minutter
og så går vi inn og legger oss igjen. Men vi har hatt midnattsmøte. Og ingen
foreldre vet. Det er så utrolig kult. Av og til blinker vi bare med
lommelyktene på tvers av tunet, i stedet for å møtes. Men det er viktig med den
deilige følelsen av å gjøre noe hemmelig. Midt på natta. Verden sover, men vi
er våkne.
Det
er nyttårsaften og pappa heller champagne over telefonen mens han snakker med
moren sin langt borte. Han ler og fniser uten å se det alvorlige ansiktet mitt.
Det er min bursdag, men hans fest. Tidlig dagen etter sniker vi oss ut av en
sovende leilighet, broren min og jeg. Sammen med en annen kamerat, går vi rundt
og plukker opp alle rakettene fra i går. Samler alle i en pose, og så setter vi
oss ned. Tømmer rakettene for pulver, en etter en, til en liten haug. Når alle
er tomme, drar vi fram fyrstikkesken. Men den første fyrstikken, sniker vinden
seg frem og slukker. Den vet hva som kan skje. Enda en gang er den der. Men så
setter vi hodene våre tett sammen og får den lille flammen til å holde ut.
Heldigvis lener vi oss tilbake før vi slipper fyrstikken oppi rakettkruttet. Ved
et under slipper ansiktene våre unna den plutselige eksplosjonen. Varmen som
smeller over oss, får oss til å skvette bakover. Men det er ikke over. Foten
til kameraten vår, tar fyr, og han løper hylende hjem.
Dagen
etter når vi spør om han vil være med ut og leke, står han på verandaen i andre
etasje og slenger foten sin over. Bandasjert til over kneet. Han får ikke leke
med oss igjen. Ever.
Senere
en gang skal vi bare lage et lite bål. Men gresset er knusktørt. Det sprer seg
med rekordfart, og de voksne som er der med barna sine, løper alle hjem. Broren
min og jeg slukker og slukker. Gråter sorte, askefylte tårer og brenner oss på
metallplata vi bruker for å slukke. Joggeskoene tar heldigvis ikke fyr når vi
tråkker fortvilet i flammene. Heller ikke buksa som henger utenfor. Tilslutt,
svette, utgråtte og sorte av røyk, er flammene døde og vi kan gå hjem.
Venninna
mi og jeg skal være hos barnevakten en stund. Han setter på en tegnefilm. Så
spør han om ikke vi vil se en annen film. Vi skjønner ingenting av den først
før grøssene kryper inn under huden og klyper seg fast. Gjenferdene i filmen og
skrekkhylene fra hovedpersonen. Etter filmen jager barnevakten oss rundt huset
med en brødkniv. Løper rundt og rundt og rundt. Vi er skrekkslagne og føler det
som om himmelen åpner seg det øyeblikket pappa kommer for å hente oss. Men marerittene
fra filmen og taggene på brødkniven bor i hodet mitt hver natt i mange år. Jeg
klarer ikke å glemme. Ikke engang nå.
Føler
fremdeles noe rart inni meg når jeg tenker på den eneste gangen jeg inviterte
hele klassen til bursdag. Alt var så stilig og jeg gledet meg sånn. Vi bodde
langt bort, og av hele klassen, så var det bare tre som kom. Festfylt langbord
og fire små mennesker. Magen ble full av skuffelse. Over alle som ikke kom, og
fordi pappa hadde gjort så mye for så få. Hvis det var flere bursdager etter
denne, så er de borte i tåken nå. Skuffelsen har spist minnene fra dem alle.
Men
jeg husker de gode søndagsturene med pappa. Gleden når jeg fikk reise og besøke
mamma. Fotavtrykket til broren min som fremdeles var trykt godt inn i do-døren
da pappa solgte leiligheten. Fra en av de billion kranglene vi hadde. Husker
drømmen jeg hadde. Da jeg en dag klarte å fly. Tok fart over asfalten i
skolegården, og steg opp i luften. Svevde og fløt over dem alle. Det var sånn å
bli voksen. Endelig klarte jeg å fly. Og om de ser meg galopperende på den
hvite hesten eller ikke, betyr ingenting lenger. For smilet mitt er der. Og jeg
vet at jeg ikke er en skygge lenger. Har aldri vært det. Har bare ikke visst
det før nå.
|
Meg som liten på Islandshesten Hrimnir. Allerede da klarte jeg å ri barbak alene.
Hesteryggen var et fint sted å være i barndommen. |